En liten juvel av en bok
Som barn likte jeg best å ta toget fra Nationaltheatret stasjon. Litt på grunn av navnet, som er hakket mer storslagent enn «Oslo S». Men aller mest på grunn av den runde, glatte og kjølige bronseskulpturen som den gangen, på 80-tallet, sto foran rulletrappene ned til perrongen. Ikke at jeg ofret det faktum at det var en skulptur, eller at den var av bronse, en tanke den gangen. For meg og min søster var dette først og fremst et litt annerledes lekeapparat.
Kunsten som blir en del av byen
Dette hverdagslige møtet med et kunstverk er noe nesten alle barn i Oslo har vaert gjennom, takket vaere kommunens omfangsrike samling av norsk og internasjonal kunst.
Men i motsetning til kunsten du møter i gallerier og museer, er dette verker som sjelden ofres så mye oppmerksomhet av sitt publikum der de står i møkkete rundkjøringer, svette gymsaler eller under en bro på motorveien.
I antologien Det felles eide er syv toneangivende forfattere blitt invitert til å skrive om Oslos offentlige kunstverker. Kanskje ikke det mest spennende utgangspunktet, men resultatet er blitt noen overraskende gode og gripende tekster.
Roy Jacobsen på sitt beste
Den beste av dem alle er Roy Jacobsens personlige tekst om sin barndoms mange besøk i Frognerparken.
Som barn er både dine fysiske omgivelser og dine egne foreldre størrelser som bare er der. Som en del av luften du puster i. Men så kan det brått skje noe som gjør at du ser begge deler i et nytt lys.
For Roy Jacobsen satte et tilsynelatende uskyldig spørsmål fra hans egen far med ett minnene om barndommens lek blant Vigelands skulpturer, og hans egen mor, i et helt nytt lys.
Jacobsens kunststykke er at han klarer å gjøre det samme for leserne. Etter å ha lest hans tekst ser også jeg disse kjente figurene på nytt. Og jeg innser at jeg egentlig aldri har sett dem, de har alltid bare vaert der.
Blir usynlig over tid
Noen av tekstene i Det felles eide er bedre fundert enn andre, og kombinasjonen fremstår til tider som noe umotivert. Men det finnes en rød tråd gjennom hele boken: opplevelsen av å se noe på nytt.
Johan Harstads tekst om Ellingsrudåsen skole og Per Kleivas 370 m² store utsmykning der er et annet høydepunkt.
Verket er nylig blitt restaurert, og Harstad beskriver en skole der ansatte og elever uttrykker entusiasme og begeistring for utsmykningen. De er stolte. Men som Harstad skriver:
«Spørsmålet er hvor lenge det varer, hvor lang tid som går før man på ny slutter å legge merke til veggene og slutter å fortelle barna om hva de ser hver dag, slutter å finne måter å utnytte kunsten i skolehverdagen på.»
Den offentlige kunsten har det med å bli usynlig over tid, konstaterer Harstad.
Eller som Lars Mørch Finborud er inne på i sitt gode essay: Offentlig kunst inntas mens man er i bevegelse.
De tilhører en slags «forbipasseringens estetikk». Denne kunsten er ikke ment for nitid og andektig observasjon. Samtidig er den, med sin stadige tilstedevaerelse, med på å farge bybildet og livet vårt på en helt annet måte enn annen visuell kunst.
Gjør det mulig å se byen på nytt
På enkelt, men effektivt vis fungerer tekstene i det Det felles eide som øyeåpner, de gir leserne mulighet til å se byen vår på nytt. Og de viser hvordan kunst, når den brukes riktig, beriker vårt liv. Også når vi ikke er klar over det.
Selv måtte jeg bli voksen før jeg innså at lekeapparatet av bronse, som fortsatt befinner seg på Nationaltheatret stasjon, faktisk er et kunstverk laget av billedhugger Erwin Løffler. Som sammen med mer kjente kunstnere som for eksempel Henry Moore, står for et uttrykk og et formspråk jeg alltid har hatt veldig sansen for. Nå skjønner jeg kanskje hvorfor.