Kampen for en bedre skole vinnes ikke gjennom fortielse

Jeg er rektor på en av byens minst attraktive videregående skoler. Så lite attraktiv er den at den er foreslått nedlagt. Så regnestykket er lett, vi har ingenting å tape, men alt å vinne.

Klokken er 07:30, og Bozena åpner kantinen. Setter frem knekkebrød og brunost, koker kaffe, der er varmt vann på termos. Den første eleven kommer 07:31 slik han gjør hver morgen. En time før skolen begynner. Den andre eleven er der rett etter ham, te med sukker.

Så kommer stadig flere, og en halvtime før skolen starter, er det allerede mange elever i kantinen. Gratis knekkebrød med brunost eller gulost. Kaffe. En stille stund. Miljøarbeiderne sitter sammen med dem. Småprater. Noen vil bare sitte i fred.

– Jeg hadde mareritt, sliter med å sove, vet du.

– Det var så mye bråk i leiligheten i natt. – Jeg har ikke penger til mat, vet du. Og miljøarbeiderne vet. Det ringer inn. Bussen kommer et kvarter senere, elevene strømmer ut, noen løper, andre rusler innom kantinen, henter kaffe.

Time. Denne gangen er ni av femten elever til stede i første time. Normalt. I løpet av dagen kommer de ruslende, i tredje time er klassen fulltallig.

– Hvorfor har du ikke med det du skal ha til prøven spør, mattelaereren.

– Jeg glemte det, laerer. Jeg lagrer noe for en kompis under senga, laerer, klarer ikke å sove med det under senga, vet du.

– Laereren i hjemlandet skulle til å slå meg med en stokk i håndflatene da jeg kom for sent, jeg slo først, laerer.

– Jeg må flytte ut hjemmefra når jeg er 18, men jeg vet ikke hvor jeg skal bo, laerer.

– Jeg har ikke fått en eneste anmerkning, laerer. Pappa døde, vet du. Jeg vil ikke snakke om det, laerer.

– Jeg er alltid på hybelen etter skolen, alltid alene, laerer.

En annen virkelighet

Jeg gråter inni meg. For de elevene vi ikke klarer å hjelpe. For laererne som daglig sender skole-SMS til elevene som minner dem på ting de må huske, for laererne som ringer på kvelden når elevene har hatt en tøff dag og spør «hvordan går det med deg nå?». For elevene som hver dag på tross likevel kommer på skolen etter en natt på jobb, en natt på delt madrass i stuen sammen med seks mindre søsken, etter en natt med krigstraumer. Jeg gråter for dem av elevene våre som har det aller tyngst.

Så undres jeg over den harde tonen jeg opplever i mediene om hvordan jeg som rektor på en av de åtte skolene med lavest inntakspoeng i Oslo driver min skole. Hvordan jeg som rektor skal vaere opptatt av å kneble mine ansatte til å ytre seg, hvordan jeg skal undergrave meldinger om vold og trakassering, hvordan jeg skal vaere opptatt av å sminke virkeligheten slik at vi skal bli mer attraktive for nye søkere.

Mulig er jeg naiv og har fungert som rektor i altfor kort tid, og det er ting jeg ikke forstår. Jeg er rektor på en av byens minst attraktive videregående skoler. Så lite attraktiv er den at den er foreslått nedlagt. Så regnestykket er enkelt, vi har ingenting å tape, men alt å vinne. Og den kampen vinnes ikke gjennom fortielse.

Tillit og ytringsfrihet

Derfor streber vi etter å lage den beste skolen overhodet mulig for akkurat våre elever og det beste arbeidsmiljøet for akkurat våre ansatte. For meg starter dette arbeidet med ett begrep, tillit.

For å vite hvordan vi kommer dit vi skal, må vi vite hvor vi er. Og for å vite hvor vi er, må vi vaere aerlige med oss selv, og da må vi tørre å snakke om det. Derfor jobber jeg daglig for å etablere en tillit hos ansatte og elever slik at de kan føle seg frie til å snakke om det de ønsker, med meg og med hverandre. Om utfordringene vi møter i hverdagen, om følelsen av tilkortkommenhet, om nederlagene, om seierne, om gledene og om sorgene.

Alle ansatte skal ha tillit til at de kan komme til meg med sine problemer, og de skal vaere trygge på at jeg vil gjøre det jeg kan for å løse det. Undergraving av volds- og trakasseringsmeldinger vil vaere et klart tillitsbrudd fra min side. Alle ansatte skal oppleve at de har min tillit til at de gjør en god jobb for vår skole. Ønsker de å ytre seg i mediene, og for eksempel kritisere skolesystemet, meg eller hvordan jeg leder skolen, så kan de selvfølgelig gjøre det. Ytrer de seg om meg, vil jeg antagelig synes det er både faelt og ubehagelig, men det er ytringsfrihetens pris som vi alle må tåle. Grunnlovens paragraf 100 står urokkelig i mitt hode. Demokratiet skal vernes.

Åpne blikk og varme smil

Malkenessaken er bra for oss. Bra fordi den drar opp flere viktige debatter rundt skolen. Ytringsfriheten til alle ansatte i skolen, paragraf 9a-5, inntaksordning i vgs., stykkprisfinansiering og ikke minst utfordringer med gettofisering og parallellsamfunn i Oslo.

Antagelig trenger hele Skole-Norge en Malkenes eller flere. Og antagelig hadde det vaert bra om jeg, i min rolle som rektor, hadde vaert mer aktiv som debattant. For meg handler dette i bunn og grunn om utfordringene vi som arbeider i skolen, møter på daglig basis. Dette handler om hvordan vi kan skape en osloskole som er god for alle elever, også de elevene sliter med å komme seg gjennom dagen.

Aldri har jeg jobbet på en skole hvor