Snart slutt på gratisarbeidet?
statlig pilotprosjekt for utstillingshonorar i 2014. Prøveprosjektet inkluderte først fire statsstøttede visningssteder, siden har antallet økt. Nå omfatter prosjektet 24 visningssteder og har et samlet budsjett på seks millioner kroner.
Tanken er at utstillingshonorar etableres som en norm i feltet. Ringvirkningene synes allerede; blant annet har Bergen kommune gått inn for en regional pilot for utstillingshonorar.
Det høres rart ut, men for mange kunstnere i pilotordningen er det en ny erfaring å få betalt for arbeid med utstillinger. Visningsstedene setter svaert stor pris på å kunne betale kunstnerne. Mange sier det skaper et mer normalt og likeverdig samarbeidsforhold mellom kunstner og utstillingssted. Tilbakemeldingene er tydelige på at bevilgningen må oppskaleres betydelig for at honorar skal reflektere faktisk arbeidsinnsats.
Kulturministeren bør gjøre ordningen med utstillingshonorar permanent.
Skjebnetime
Helt siden kunstneraksjonen på 70-tallet har norske kunstnere forsøkt å få gehør kravet om lønn for arbeid. Reformen for utstillingshonorar kan rette opp i alvorlige strukturelle skjevheter. Rettferdighetsaspektet ved den gjør også at hele det politiske spekteret kan stille seg bak. Fremskrittspartiets Ib Thomsen uttalte fra Stortingets talerstol i 2012: «Man må faktisk få betalt for jobben man gjør som kunstner. For meg er det en selvfølge.»
Den tverrpolitiske enigheten som ga grunnlag for pilotprosjektet for utstillingshonorar, gir en unik politisk plattform for å bedre arbeids- og lønnsvilkårene for visuelle kunstnere. Kulturministeren bør benytte anledningen til å sørge for at reformen blir en realitet. Oppskriften er følgende: Gjør ordningen med utstillingshonorar permanent, la den omfatte samtlige visningssteder med statlig driftsstøtte, og se til at samlet bevilgning står i forhold til kunstnernes arbeidsinnsats.