Unnskyld for at jeg ikke tok vare på deg, kroppen min
Å lytte til dine behov var utenkelig for meg. I dag takker jeg deg for at du har overlevd alt.
Kjaere kroppen min.
Jeg vil starte med å si unnskyld. Unnskyld for all smerte jeg både bevisst og ubevisst har påført deg. Jeg er lei meg for at jeg har brukt så altfor mange år på å hate deg, straffe deg og såre deg.
Det var mange som gjorde deg vondt. Mange som behandlet deg som om du var ingenting verdt. Jeg ble dessverre også en av dem. Du trengte meg. Du trengte at jeg tok meg av deg. At jeg ga deg det du trengte for å leve. Jeg tenkte at det var deg det var noe feil med. At du, kjaere kroppen min, ikke var som du burde.
Jeg påførte deg smerte, og du gråt gjennom blodige tårer. Jeg prøvde å endre deg. Prøvde fortvilt å minske deg. Ville ikke tillate deg å få den naeringen du så sårt trengte. Å lytte til dine behov var utenkelig for meg. Jeg tenkte at det kanskje var en løsning å sulte deg usynlig. At om du minsket i form og størrelse, ville du også ta mindre plass i livet mitt. For ikke å snakke om mindre plass i samfunnet. Du passet liksom aldri inn. Følelsene fortalte meg at jeg måtte ta kontroll over deg for å få kontroll over livet mitt.
Å skulle prøve å kontrollere deg, gjorde at jeg begynte å utvikle spiseforstyrrelser. Jeg ble syk og fikk diagnosen anoreksi. Og nok en gang måtte du lide. Kjaere kroppen min, jeg er så lei meg for at det har tatt meg så lang tid å innse at vi faktisk er helt avhengige av hverandre. Jeg er lei meg for at jeg ikke har tatt godt nok vare på deg. At du har måttet kjempe deg gjennom sultestreiker, selvskading og altfor mange timer på mølla når du egentlig trengte hvile.
Vil takke deg
Jeg vil takke deg for at du har overlevd alt. Takk for at du klart deg gjennom fysisk og psykisk sykdom. Du er ganske fantastisk du, egentlig. Jeg prøver å laere meg å lytte til deg og dine behov. Jeg prøver å laere meg å elske deg. For nå vet jeg at det aldri var deg det var noe feil med.
Nå trenger jeg at du er tålmodig med meg. At du holder ut med meg nok en gang. Jeg kan ikke love deg at jeg aldri kommer til å såre deg igjen. For det vil jeg nok gjøre flere ganger enn jeg makter å telle. Men jeg skal gjøre det jeg kan for at både du og jeg skal ha det best mulig med forutsetningene vi har.
Jeg vil så gjerne at jeg og du skal kunne leve sammen resten av livet. Og da mener jeg virkelig å leve. Å kunne nyte tid sammen. Nyte hverdager sammen i gode og onde dager. Tenk så fint det hadde vaert! En vakker dag skal vi klare det. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, ikke sant?
Men enn så lenge: Hold ut, er du snill. For jeg elsker deg. Forhåpentligvis snart.