1. PINSEDAG
Ikke alle kongelige bryllup betyr mer enn en allianse mellom to, til bakteppet av en folkefest. Prins Harry og Meghan Markles sørget for at deres bryllup gjør det.
For kort tid siden var det utenkelig at et medlem av kongefamilien i den gamle kolonimakten overhodet ville pratet med en kvinne med Markles bakgrunn.
Det er lett å unne Prins Harry, eller Henry Charles Albert David, som han egentlig heter, alt godt. Mange briter ble minnet om det da de så en lykkelig Harry kjøre i prosesjon gjennom Windsors trivelige gater i går, sammen med kvinnen i sitt liv, den amerikanske skuespilleren Meghan Markle.
Mange briter – for ikke å si en hel verden – husker nemlig en annen prosesjon som Harry måtte gjennomføre. Da gikk han bak kisten til sin mor Diana, kvinnen som omkom i en bilulykke bare 36 år gammel.
Den da 12 år gamle Harry opplevde først å miste en høyt elsket mor altfor tidlig, noe som er traumatisk nok i seg selv. Så skulle sorgen og sjokket hans overføres live på TV til en hel verden.
Ingen som så det den gangen, kunne unngå å bli sterkt berørt av synet av dette barnet som skjerpet seg så veldig, som stirret stivt ned i gaten, som gjorde akkurat det han hadde fått beskjed om, det kutymen krevde.
12 år gammel.
Kongen er ikke lenger hellig
Prins Harry har levende fortalt om hvor dramatisk han opplevde tapet, og om hvor mye han strevde med å finne en vei videre i årene etterpå. Som han sa det i en dokumentarfilm i fjor: Ingen barn skal måtte gå bak sin mors kiste.
Ikke engang et kongelig barn, får vi legge til. For nettopp balansen mellom tradisjoner, krav og forventninger og håndtering av helt normale menneskelige følelser, behov og reaksjoner har alltid
vaert de kongeliges utfordring. De er mennesker, men de er opphøyde.
Hva det innebaerer, endrer seg. Inntil for en drøy uke siden sto det i vår egen grunnlov at «Kongens person er hellig». Det er nå strøket, noe kongen sikkert lever svaert godt med, men det viser hvor lenge en opphøydhet knyttet til Gud har sittet i.
Gigantisk tv-hendelse
Selv om de kongelige har fått leve ut sin menneskelighet i stadig større grad, blir livet aldri helt fritt. Det er prisen for privilegiene. De kan de fleste kongelige fritt si fra seg, men det gjør de kun unntaksvis. Det må bety at balansen mellom forpliktelser, begrensninger og privilegier oppleves som grei.
I tillegg til at ytringsfriheten er sterkt begrenset, innebaerer det blant annet at bryllup som involverer kongelige, ikke er en privatsak. Uansett hvor mye prins Harry og Meghan Markle skulle ønske det, var en sveip innom ambassaden i København aldri et alternativ.
Et kongelig bryllup er en manifestasjon av monarkiets betydning også i en moderne tid. Prins Harrys farmor, dronning Elisabeth, får aeren for å ha utviklet en av verdens største TV-begivenheter da hun lot BBC overføre hennes bryllup på TV. Begrunnelsen den gangen var nettopp at folket har behov for å komme tettere på, å føle enda sterkere at de kongeliges liv også er litt deres. Det bidrar til å legitimere at skattebetalerne er med på å finansiere dagene før og etter den storslåtte festen også.
Siden kongelige familiebegivenheter tilhører «alle», er de gjenstand for både diskusjon og analyse. Spørsmålet er ofte hvorvidt kongehusene påvirker sin tid, følger med i sin tid, eller henger etter i sin tid.
Konservativt tempo
Kongelige bryllup har alltid vaert lest som signaler ut i samfunnet. Tidligere fungerte de først og fremst som koblinger av territorier, formuer og familier. De heftige forelskelsene var mer forstyrrende enn produktive.
Etter hvert som territoriene og familiene vel må sies å ha satt seg, har nye generasjoner av kongelige fremmet retten til å velge partner selv. Det kostet, som vårt eget kongepar kan fortelle om. I Storbritannia ble det åpenbart ulykkelige ekteskapet mellom Charles og Diana spikeren i kisten for tradisjonen med å koble unge, jomfruelige adelspiker og prinsesser til erfarne adelsmenn og prinser.
Skilsmissen mellom de to var selvsagt en skandale, men banet også vei for at andre kongelige kan skille seg. Det gjør de da også.
Men mer enn at kongehuset skapte økt aksept for retten til også å velge bort en partner, er det samfunnet rundt som har påvirket kongehuset. Slik var det også med alenemoren Mette Marit og den spanske dronningen Letizia, som har et ekteskap bak seg. De hadde levd normale liv som var akseptert ellers i samfunnet og som omsider ble det i kongehuset. Slik fungerer de kongeliges handlinger som en bekreftelse på hva som er normalt i et liv, som en markering overfor de aller mest konservative og tilbakeskuende.
Selvopplevd rasisme
Det er en pussig mekanisme, gitt at de fleste neppe trenger slike bekreftelser. Men innimellom betyr det noe ekstra likevel. Det skjer når kongehuset ikke kommer etter, men står midt i – eller kanskje til og med oppleves som å gå foran. For det er ikke skilsmissen som står igjen etter prins Harrys mor, Diana. De sterkeste minnene er fra hennes omfavnelser av AIDS-syke, en gruppe som mange andre bokstavelig talt ikke ville ta i på den tiden.
Meghan Markle er halvt afroamerikansk. Hun er skilt og har en lang yrkeskarrière bak seg. Hun er feminist og har vaert aktivist. Markle har uttalt at hun aldri har drømt om å bli en av kvinnene som lunsjer, men vil vaere blant dem som arbeider. Hun er meritokrat, ikke aristokrat. Hun har vaert utsatt for rasisme og har snakket høyt om det. Det gir henne og prins Harry en ekstra tyngde når de engasjerer seg i slike temaer senere.
Det er ikke lenge siden det var utenkelig at sjettemann i arverekkefølgen til den britiske tronen, et medlem av kongefamilien i den gamle kolonimakten, overhodet ville kommet i prat med en kvinne med Markles bakgrunn. Det har han gjort nå, og vel så det. Like utenkelig var det at et kongelig bryllup kunne ha et så flerkulturelt innslag som Harry og Markles hadde.
Selv om Barack Obamas valgseier i USA betydde langt mer i så måte, trekker dette i samme retning. Det betyr noe, fordi brudeparet benyttet anledningen til å la det bety noe.
Samfunnet endrer monarkiet
Argumentene for monarki er ikke mange, og de er ikke lenger så sterke. Monarkiene strever med å finne rollen sin i en moderne tid, akkurat som andre gamle institusjoner. Mye mer enn at kongehusene endrer samfunnene de er en del av, er det samfunnene som endrer dem. Den opphøyde relasjonen til Gud er borte, og andre virkemidler trengs for å vise frem symbolsk kraft. Å utfordre fordommer før hele folket er ferdig overbevist er ingen dårlig rolle å ta.
Så er de fantastiske folkefestene og kjolekarusellene en bonus mange av oss tar imot med entusiasme.