En jordbruksavtale for fremtiden
DET BLE INGEN fakler og høygafler i Oslo sentrum i år. For første gang i den sittende regjeringens historie kom partene i jordbruksoppgjøret til enighet uten dramatikk – riktignok litt på overtid.
Den rørende enigheten er et resultat av at både staten og jordbruksorganisasjonene har løftet blikket fra regnearket og sett fremover. For bøndene betyr det at de ikke får den lønnsveksten de hadde håpet på i år. Til gjengjeld kom staten dem i møte med penger til å kompensere for økte kostnader. Men kanskje enda viktigere: Bøndene fikk gjennomslag for kravene om økt adgang til å regulere markedene, og dessuten en utjevning av inntektsforskjellene mellom store og små bruk.
REGULERING AV MARKEDENE var et sentralt tema fra alle partene i forhandlingene denne gangen. Overskuddslagrene er store, saerlig på svin og sau, noe både staten og bøndene så nødvendigheten av å gjøre noe med.
Staten påpekte at overproduksjon er bøndenes eget ansvar, og mente at denne markedsubalansen er et uutnyttet inntektspotensial. Dermed ville de ikke love økte inntekter før situasjonen er under kontroll. Bøndene var på sin side mer enn villige til å gjøre noe med markedsubalansen, fordi den gjør det vanskeligere å drive bruk av ulik størrelse i hele landet. Disse brukene er viktige for å utnytte landarealet som ikke er egnet til dyrking av stort annet enn gress, som kan bli menneskemat dersom det passerer gjennom sauer, geiter eller kyr. Bondeorganisasjonene ønsket seg imidlertid utvidede fullmakter til å regulere hvor mye bøndene skal produsere. Det fikk de.
ET ANNET VIKTIG KRAV fra bøndenes side før forhandlingene var å utjevne inntektsforskjellene mellom store og små bruk. Dette kravet fikk de også innfridd i form av økte tilskuddssatser for bruk med mellom 6 og 50 kyr. I tillegg kunne bøndene innkassere et par andre småseiere, som økt tilskudd til seterdrift og utnyttelse av bratt areal.
Alt dette er fremtidsrettede tiltak som gjør det enklere å drive lønnsomt i fremtiden. Men ingenting av det gir inntektsveksten bøndene og Stortinget ønsket seg da de gikk inn i forhandlingene, så statens forhandlingsleder Leif Forsell kan like gjerne forberede seg på at det blir en het potet i neste års forhandlinger. I mellomtiden kan han og bøndene vaere enige om én ting: Penger er ikke alt.
Bøndene fikk gjennomslag for kravene om økt adgang til å regulere markedene, og dessuten en utjevning av inntektsforskjellene mellom store og små bruk.