Virkelighetslitteraturer filosofi på lavt nivå V
irkelighetslitteratur er et dødt ord. Journalistene og anmelderne drepte det. Jeg bruker det fortsatt, av mangel på et bedre ord, som en slags død metafor for visse åndelige muligheter i litteraturen.
Ingen andre i Norge bruker ordet sånn lenger. Ordet pirrer ikke på samme måten som før. Nå brukes det naermest om enhver norsk roman hvor man kan finne levende modeller for romanpersonene.
Og enhver norsk roman er nettopp det virkelighetsromanen ikke ville vaere.
Snakk om utflytning.
Nok en gang skylder jeg på journalister og anmeldere. Deres tabloide fokus har alltid vaert på den virkelige virkeligheten bak bøkene, og ikke den skapte virkeligheten i bøkene. Forfatterens forsøk på å beskrive seg selv på nytt — forsøket på å skrive seg fri fra selvet sånn det allerede er beskrevet — det er den såkalte virkelighetslitteraturens åndelige anliggende.
Forfalskning og biografi
Forlaget Oktober lanserer i disse dager Lese/skrive, en ny serie poetikker fra forlagets egne forfattere. I en rekke heftede småbøker får de utvalgte forfatterne fritt legge ut om egen lese- og skrivepraksis.
Først ut er Ingrid Z. Aanestad og Terje Holtet Larsen, med henholdsvis Kva
hender i romanen? og Hjemløsheten. Begge er strålende og vel verdt å lese – ikke bare om, men som litteratur.
Siden jeg selv skriver romaner, trekkes jeg selvfølgelig mot den poetikken som ligger min egen lese- og skrivepraksis naermest, eller som utfordrer den på mest fruktbart vis. Aanestad skriver ikke virkelighetslitteratur: «Det finst noko uhøyrt i dette», skriver hun, «i fiksjonen. Ein motstand eg ikkje kjem utanom.»
Har pendelen svingt tilbake? Er fiksjonen i ferd med å bli interessant igjen, nettopp fordi det er så uhørt å finne på mennesker og fortellinger?
Selv holder jeg en knapp på den selvbiografiske forfatteren, som, i Holtet Larsens ord, «velger å benytte seg av de forfalskningsmulighetene den selvbiografiske romanen byr på».
Den egentlige virkelighetslitteraturen
Poetikken er også en selvbiografisk sjanger. I alle fall er den ofte det. Forfatteren kommer naermest seg selv når han skriver om det naermeste, som for ham gjerne er litteraturen. Og når hun skriver om det naermeste — om seg selv og litteraturen — må hun jobbe enda hardere for å skape den nødvendige distansen. Litteratur krever distanse. Det gjør også livet.
Om man ikke evner å sette det lille jeg-et i perspektiv, er livet ikke til å holde ut. Her har virkelighetslitteraturen en interessant og paradoksal funksjon. Det finnes ingen sjanger hvor man lettere kan kjøre seg fast i sitt lille jeg. Gnåle i det evinnelige om alt som ikke er som det skal. På den andre siden er det også i den man best kan praktisere Buddhas grunnleggende budskap: «Ingenting skal klamres til som jeg eller mitt.»
Dette krever en virkelighetslitteratur — og for meg er dette den egentlige virkelighetslitteraturen — som problematiserer sin egen virkelighet.
Da må forfatteren ta et steg tilbake og stille spørsmål ved egen praksis. Og forfatteren kan ikke stille spørsmål ved egen lese- og skrivepraksis uten samtidig å stille spørsmål ved egen livspraksis — og motsatt. Kort sagt en litteratur som er poetikk hele veien ned til det basale: «Hvordan skal jeg skrive? Hvordan skal jeg leve? Hvordan skrive for å leve best mulig — hvordan leve for å skrive best mulig?»
Fri til å vaere dum
Sånn åpner jeg-litteraturen seg mot samfunnet og mot moralske spørsmål. Den begynner med lille-jeg, men streber etter store-jeg. Storsinn er forutsetningen for god litteratur og godt liv.
Ikke at jeg har oppnådd storsinn, annet enn glimtvis. Allikevel føler jeg meg fri til å skrible fritt om disse tingene. Når man snakker om litteraturens
frihet, mener man egentlig friheten til å vaere dum. Å skrive er for meg en form for kognitiv terapi, som har mye til felles med antikk visdomslitteratur fra øst til vest: Zhuangzi, Epiktet. Forskjellen er at det terapeutiske for meg er likestilt med det litteraere, og med litteraturens dumme frihet.
Virkelighetslitteraturen som en slags demokratisert visdomslitteratur: Enhver dust kan nå vaere en elsker av visdom — kan vaere filosof på lavt nivå.
Jeg vet at jeg intet vet
Nietzsche var ingen talsmann for demokrati, eller for demokratiseringen av dannelse, men han var inne på det samme da han skrev: «Langsomt har det gått opp for meg hva enhver stor filosofi hittil har vaert: nemlig opphavsmannens selvbekjennelse ...»
Sagt med andre ord: Enhver filosof er også en dust. Visdommens uoppnåelighet: Sokrates’ jeg vet at jeg intet vet.
Vi er alle bare mer eller mindre opplyste duster som naermer oss visdommen som best vi kan. Min egen dustethet og dustete kjaerlighet til visdom, er utgangspunktet for alt jeg skriver og har skrevet.
Holtet Larsen beskriver noe lignende: «at litteraturen kan gjøre det mulig for oss å erkjenne vår egen manglende forståelse av virkeligheten slik den hver eneste dag, hvert eneste minutt, uopphørlig gir seg til kjenne ... at litteraturen kan gi denne erkjennelsen en form som gjør virkeligheten mulig å utholde.»
Den amerikanske sosialpsykologen James Pennebaker forsker på hvordan språkbruk og selvskriving påvirker mental helse. Jeg fant først ut om
ham gjennom Jules Evans’ bok Philosophy for Life and Other Dangerous Situations: Selvskriving hjelper pasientene som skifter fra førsteperson (jeg, meg, min) til andre pronomener (du, de, vi).
Pennebaker er også gjest i en nylig episode av podkasten Invisibilia («I, I, I, Him»). Han har talt opp poeters bruk av pronomen og kommet frem til at de flittigste brukerne av ordet «jeg» oftere begår selvmord.
For eksempel Sylvia Plath: I am nobody; I have nothing to do with explosions.
I have given my name and my day-clothes up to the nurses.
«Det er nesten som om hun graver seg dypere og dypere inn i elendigheten», sier Pennebaker, «istedenfor å ta et steg tilbake for å skaffe seg bredere perspektiv på den.»
Man begynner med et personlig jeg i en vanskelig situasjon. Men man kan ikke oppholde seg der hele tiden.
Det gode liv
Pierre Hadot, fransk filosof og filosofihistoriker, tolket den antikke filosofien som en rekke spirituelle øvelser. Stoikere som Seneca og Marcus Aurelius er kroneksempler på skriving som øvelse. Hadot var inspirert av Ludwig Wittgenstein. Filosofi var for Wittgenstein ingen vei til sikker viten, men først og fremst en kur mot dårlig filosofi.
Den amerikanske nypragmatikeren Richard Rorty — også inspirert av Wittgenstein — hevdet at filosofi er en form for poesi. At filosofens oppgave ikke er å beskrive virkeligheten sånn som den egentlig er, men å beskrive den på nytt.
Filosofi er altså en litteraer sjanger. Filosofer er først og fremst diktere.
Bøkene jeg har fått mest ut av, er alle skrevet av filosofiske forfattere og litteraere filosofer: Michel de Montaigne, Ralph Waldo Emerson, Friedrich Nietzsche, Fernando Pessoa, Simone Weil, Witold Gombrowicz.
Å skrive seg fri
Det som kanskje mest skiller én forfatters praksis fra en annen, er hvorvidt han eller hun jobber fra ideer. Holtet Larsen fremstår unektelig idédrevet, med alle sine tanker om den selvbiografiske romanen og dens forfalskningsmuligheter. (Selv om han visstnok blir svimmel av å tenke i store vendinger.) Aanestad er derimot mer konkret: «Når eg skriv, arbeider eg ikkje med idear. Eg arbeider med språk, flater, rørsler.»
Sånn sett komplementerer Aanestad og Holtet Larsens poetikker hverandre.
For meg er det alltid ideer som er drivkraften – det mulige. Hvem blir jeg om jeg
skriver dette? Jeg skriver om meg selv nettopp fordi dette selvet ikke er noe gitt. Jeg er både enig og uenig med Aanestads påstand (og det er hun kanskje selv også), at: «Å skriva er å vera tru mot opphenga sine.»
Å skrive er også å skrive seg fri fra de samme opphengene.