Han Solo er død – leve Han Solo
På samme måte som Rogue One fungerer den på sett og vis bedre enn enkelte av de andre filmene, nettopp fordi den er uavhengig. Den har energien til en fristilt fotballspiss som kan gjøre sin greie uten å måtte tenke for mye på laget.
Phil Lord og Christopher Miller, regissørene av en av tiårets morsomste animasjonsfilmer, nemlig Lego-filmen, har hatt regi på tre fjerdedeler av Solo: A Star Wars Story. Det merkes. Såfikk de sparken, og gode gamle trauste Ron Howard ble hentet inn for å sørge for at filmen ikke ble for morsom.
Star Wars må nemlig lages innenfor en trang ramme. Lucasfilm – og Disney – tenker antagelig at de ortodokse fansene (mange) ikke vil takle for mye lek med evangeliet. Lord og Miller preger likevel filmen. Og det er en god ting. Dessuten er manuset ved Lawrence Kasdan, som tilhører kongehuset når det gjelder Star Wars (manus på The Empire Strikes Back, Return of the Jedi, og The Force Awakens). Filmen er med andre ord en miks av solid kontinuitet og nye tanker.
Sterke kvinneroller
Dermed er det duket for replikker og innfall som er genuint morsomme. Det lekes med Lando Calrissians sans for fine kapper, og med replikker som at Han Solo må styre skipet «90 grader til venstreish», i en livsfarlig situasjon. Den morsomste droiden så langt dukker opp i form av L3-37, en feminist og frihetskjemper som i et ekko av tidens rase- og kjønnskamp er opptatt av droiders rettigheter.
Slik jeg ser det, er denne oppfriskningen helt nødvendig. Det fungerer på samme måte som Daniel Craigs geniale replikk i Casino Royale, hvor han blir spurt om han skal ha martinien shaken or stirred, og svarer: «Do I look like I give a damn?»
Inkludert L3-37 har filmen fire sterke kvinneroller, og den første svarte noensinne (Thandie Newton). Det som mangler nå, er at serien også tar innover seg kjønnsdebatten. Kanskje er det på tide med en karakter som føler hen er født i feil kropp?
Alden Ehrenreich (Han Solo) fremstår først som litt for Ivy-league-aktig glatt, men han vokser seg inn i rollen. Han klarer å gjenskape en sjarm som ligner på, men aldri tangerer, Harrison Fords. Emilia Clarke som Qi’ra, Han Solos kjaereste, er smart nok til å lure alle.
Smart trekk: Seriens mest sjarmerende karakter får sin egen film.
Forrykende actionsekvenser
Woody Harrelson er et funn som banditten Tobias Beckett. Harrelson spiller ikke alltid i gode filmer, men når det skjer, tilfører han mengder med små, nesten umerkelige kvaliteter. Det ligger i ansiktet og i gestene. Donald Glover som Lando er et godt valg. Han er skruppelløs i kortspill og elsker skipet sitt, Millenium Falcon, men Han Solo er naturligvis smartere. Paul Bettany er kostelig som den onde Dryden Vos.
Dette er historien om hvordan Han Solo ble Han Solo, om hvor han kommer fra, hvordan han fikk navnet sitt og om hvordan han møtte Chewbacca. Alle Star Wars-fans lurer på dette. For øvrig er actionsekvensene forrykende. Spesielt den med det doble toget i fjellet. Og selv med sine to timer og et kvarter oppleves ikke filmen som for lang.
Filmen er naturligvis en bagatell i den store sammenhengen, men det er fotball også. Jeg holder fast ved at Star Wars fortsetter å vaere den viktigste av alle uviktige filmserier.