En kamp i motvind

Vi håper politikerne kan endre systemet i Oslo-skolen før trykket blir for høyt.

5. mars 2018 deltok lektor ved Ulsrud videregående skole, Simon Malkenes, på Dagsnytt Atten. Der åpnet han et vindu inn til en skoletime i en av hans klasser. For oss på Bjørnholt videregående skole var utsikten han beskrev kjent, og vi kjenner oss godt igjen i utfordringene Malkenes skisserte. Ikke som følge av håpløse elever, men på grunn av et kart som ikke passer med terrenget. Debatten som Malkenes forsøkte å løfte, har dessverre havnet i skyggen av andre – også viktige – tema, som ytringsfrihet i Oslo-skolen, voldelige elever og Opplaeringslovens nye mobbeparagraf. Mange paralleller kan trekkes mellom disse temaene, men dette innleggets formål er først og fremst å belyse det vi oppfattet at Malkenes forsøkte å ta tak i på Dagsnytt Atten: et system som ikke er tilpasset virkeligheten.

Vi mener Oslo-skolen saerlig har to grunnleggende problemer knyttet til ressursfordeling og laeringsmiljø:

33 primaersøkere til 130 plasser

For det første fører det karakterbaserte inntaket til at elevene med de beste karakterene står helt fritt til å velge den skolen de vil, mens elevene med svake karakterer må ta til takke med skolen som deres karaktersnitt kvalifiserer dem til.

Bjørnholt videregående skole er en skole som kjenner dette systemets slagside veldig godt. For skoleåret 2018/19 har vi fått tildelt 130 studieplasser for VG1 studiespesialisering. Problemet er at vi, pr. 3. mars 2018, hadde 33 primaersøkere, altså elever som har Bjørnholt videregående skole som sitt førstevalg. Det betyr at kun 33 av 130 i realiteten vil oppleve fritt skolevalg, mens de resterende 97 står uten andre valg enn å ta imot den plassen de får. Vi vet at skoler med sentrumsnaer beliggenhet naturlig får flere søkere. Det betyr at disse skolene kan velge og vrake blant de sterkeste elevene, mens andre skoler, som eksempelvis Bjørnholt og Ulsrud vgs., blir opphopningsplass for de mest sårbare og umotiverte elevene. Det er ikke noe galt i ønsket om å belønne elever som arbeider hardt og gjør det godt på skolen, men la oss vaere aerlige: At alle elever i Norge har lik rett på utdanning betyr ikke at de har like muligheter til å gjøre det bra. Mange elever sliter med så krevende psykososiale utfordringer at andre, helt grunnleggende behov må dekkes først.

Kompetansekravene i videregående opplaering bygger på at elevene først har gjennomført en vellykket 10-årig grunnskoleopplaering i Norge. Elever som kommer inn med betydelige mangler i denne grunnopplaeringen, står overfor saerdeles krevende faglige utfordringer som må takles før de kan starte på den videregående opplaeringen. Jo flere sårbare og umotiverte elever som samles i et klasserom, desto vanskeligere blir det å tilrettelegge undervisningen og forhindre frafall. Det blir veldig vanskelig for laereren å skulle ivareta klassens lovfestede rett til opplaering samtidig som han/hun har eneansvaret for alle de sårbare, umotiverte og tidvis utagerende elevenes behov. Dette er også økonomisk utfordrende fordi disse elevene krever ekstra oppfølging av et kostbart støtteapparat.

Mister elever – og penger – underveis

Det andre problemet med Oslo-skolen vi ønsker å peke på, er stykkprisfinansieringen av elever i kombinasjon med telledatoer.

Når finansieringen fra kommunen følger elevene slik den gjør i dag, fører dette til at skolenes økonomi blir stadig dårligere etter hvert som elever faller ut i løpet av skoleåret. Bjørnholt videregående skole starter eksempelvis skoleåret med x antall elever og det dannes klasser i fellesfag og programfag med disse elevene. I starten av skoleåret mister vi elever som har stått på venteliste hos andre skoler, og som etter hvert får studieplass der. Klassene reduseres, men siden det koster like mye å undervise en klasse på 21 elever som 30 elever, bruker vi mer penger pr. elev enn skoler som får fylt sine klasserom.

I løpet av skoleåret mister vi i tillegg, av ulike årsaker, stadig flere elever. I skoleåret 2017/2018 har så langt rundt 100 elever sluttet på skolen vår. Hver av disse elevene «har med seg» ca. 100.000 kroner. Eksakt hvor mye penger skolen taper, avhenger av når eleven forsvinner. Det er tre telledatoer i løpet av året, og for hver telledato reduseres budsjettet. Det økonomiske tapet kommer selv om vi ikke har mulighet til å spare inn på lønnsutgifter i løpet av skoleåret. Det er hverken ønskelig eller praktisk å slå sammen klasser eller legge ned fag underveis i skoleåret. Isteden må vi fullføre planen med utgifter som overstiger inntektene, med den konsekvens at vi må spare inn underskuddet neste halvår.

Negativ spiral

For skoler som har ressurssterke elever som mestrer skolehverdagen, ofte ved hjelp av ressurssterke foreldre, er dette er et ubetydelig problem. Problemet er betydelig større for elever med vesentlige laerevansker, psykososiale utfordringer, utfordrende hjemmemiljø eller en familieøkonomi som krever at elevene bruker fritiden på arbeid for å bidra med penger til husholdningen. Disse tingene henger ofte sammen, og øker sannsynligheten for frafall i løpet av skoleåret. Ekstra utfordrende er det når stykkprisfinansieringen kombineres med det karakterbaserte inntaket.

De mest vanskeligstilte elevene, med størst sannsynlighet for å falle fra og som krever ekstra oppfølging, samles dermed på enkeltskoler som, på grunn av lave