Donald Trump avlyser toppmøtet med NordKoreas leder Kim Jong-un
Det ville ikke vaert overraskende om den gode stemningen mellom Trump og Kim snudde etter toppmøtet. Det skjedde imidlertid raskere enn som så.
Det planlagte toppmøtet i Singapore mellom USAs president Donald Trump og Nord-Koreas leder Kim Jong-un var et resultat av det som i utenrikspolitisk sammenheng må kunne kalles en impulshandling fra Trumps side. Skal man tro kildene, tok han beslutningen på egen hånd, uten å snakke med utenriksstaben først.
Fra å love nordkoreanerne «ild og raseri som verden aldri har sett maken til» og kalle Kim for «Little Rocket Man» høsten før, kom beskjeden plutselig i mars om at Kim og Trump hadde sagt ja til å møtes.
Man kan argumentere for at Trump spilte hardt for å tvinge Kim til forhandlingsbordet ved å true med å bruke makt. Det trenger ikke ha vaert noen dårlig strategi. Men hva gjør man når Kim takker ja?
Ikke første gang
Det er ikke første gang en amerikansk president har forsøkt seg på forhandlinger med det nordkoreanske regimet. Den forrige presidenten som gjorde et slikt fremstøt, var Bill Clinton. Det resulterte i det på den tiden lovende «Agreed Framework» i 1994, som skulle gi NordKorea olje og strøm i bytte mot at landet stanset atomvåpenprogrammet.
Også den gangen hadde Nord-Korea kniven mot strupen, men av helt andre grunner. Det var Kina som tok over regningen for det skakkjørte nordkoreanske regimet etter at Sovjetunionen kollapset, men plutselig opplevde Kina et katastrofeår der det ikke ble noe av avlingene, og landet hadde ikke lenger råd til å subsidiere naboen.
Uten olje fra Kina måtte kullgruvene stenges, og de utdaterte landbruksmaskinene kunne heller ikke brukes. Uten kull og uten korn ble det bokstavelig talt bekmørkt i Nord-Korea, og hungersnøden som fulgte, tok livet av mellom 900.000 og 3,5 millioner mennesker.
Kim-regimet hadde alt å vinne på å forhandle frem en avtale med Sør-Korea og USA der landet ville få nye reaktorer og tungolje. Via tidligere president Jimmy Carter ble en slik avtale fremforhandlet i Genève.
Havariet kom da også
Det var først da avtalen med Nord-Korea skulle godkjennes av Kongressen at alt ramlet sammen den gangen. Republikanerne hadde overtatt flertallet i Kongressen og nektet å stemme igjennom noe som luktet av «appeasement», altså ettergivenhet, med det brutale diktaturet.
Siden den gang har forhandlinger om noen ny avtale latt ventet på seg – helt til nå.
Det var derfor saerdeles oppløftende at Trump i det hele tatt sa seg villig til å forhandle med Kim Jong-un. En mulig avtale om stans i atomvåpenprogrammet ville kunne gitt sårt etterlengtet stabilitet på Koreahalvøya.
Grunn til å vaere skeptisk
Jeg var ikke overvettes optimistisk om det forestående toppmøtet, selv om jeg syntes det var en positiv utvikling.
Min bekymring var at de to partene ville møtes, men at nokså lite ville komme ut av det første møtet. Det ville ha vaert løfterikt nok om det førte til en intensjonsavtale om videre forhandlinger. Når historien har vist hvordan det gikk med Muammar Gaddafi etter å ha oppgitt atomvåpenprogrammet, var det ikke trolig at Nord-Korea ville gjøre det samme uten videre.
Min forventning var at Trump, av en noe utålmodig natur, ville synes det var for lite og derfor konkludere med at samtaler med regimet ikke virker. Jeg fryktet at han ville kunne skape en falsk krise ved å vise til at nordkoreanerne var uvillige til å forhandle.
Havariet kom imidlertid langt raskere enn forventet: Lenge før man satte seg til forhandlingsbordet. Det er dypt beklagelig. I beste fall kan det fungere som et ledd i et spill om å legge så mye press på Nord-Korea at Kim ikke tør annet enn å bukke for Trump, før han er blitt lovet noe som helst i bytte. Men hvor sannsynlig er et slikt utfall når han nå er leder for en atommakt?