• Stormannsgalskap • En orgie i skryt • Feil bruk av ressurser
Stormannsgalskap. En orgie i skryt. Feil bruk av ressurser. Slik beskriver forfatter Jan Kjaerstad den norske bokbransjens kjempesatsing på neste års bokmesse i Frankfurt.
Forfatter Jan Kjaerstad går hardt ut mot Norges rolle under bokmessen i Frankfurt neste år.
I2019 skal det skje underverker for Norge i utlandet. Dette året skal nemlig Norge vaere såkalt gjesteland under Bokmessen i Frankfurt. Jubelen står i taket her hjemme, champagne har allerede blitt drukket. Men tillat meg å vaere skeptisk. Noen vil sikkert si at jeg banner i kirken, men fikk jeg selv velge klisjé, foretrekker jeg begrepet djevelens advokat.
Jo da, jeg vet at det er bortimot umulig å snu et tung fartøy som har kommet i siget. Dette handler også om en bransje i skjønn enighet. Sigarene er for lengst innkjøpt, festtalene skrevet. Det kan aldri bli en debatt når så mange alt har pakket kofferten og er programforpliktet til å vaere begeistret. Men ettertiden bør iallfall få se én motforestilling på trykk.
F-2019 – la oss kalle landgangsfartøyet for det – dreier seg ikke om småtterier. Cirka 100 forfattere klyver om bord, og med seg har de bortimot 200 titler oversatt til tysk i 2018- 19, og ikke minst et totalbudsjett på 52 millioner kroner.
Er det bare jeg som rødmer?
En orgie i skryt
Det er liksom ikke grenser for alt F-2019 skal gjøre for Norge. Man viser til at både reiseog naeringsliv skal trekke veksler på dette litteraere fremstøtet. Man ser liksom for seg den tyske mann og kvinne hjemme i stuen:
«Wow, nå har jaggu meg Norge 40 forfattere i verdenstoppen. Bertha, bestill billetter til Lofoten, vi må besøke denne litteraere utopien av et land! Og minn meg på at jeg kjøper norsk laks neste gang vi er i butikken!»
Når det gjelder de gunstige virkningene, viser vi saerlig til Island og Finland, som var gjesteland i 2011 og 2014. Det var tusenvis av oppslag om landene i mediene. Jeg er ikke i tvil om at det samme vil skje nå. The vikings are back! Det blir et blendende fyrverkeri, en orgie i skryt, tryllekunster med mye røyk og speileffekter. Men når alt har lagt seg, kommer bakrusen. Det man ikke sier, er at disse oppslagene er glemt dagen etter. Rekk opp hånden den som vet mer om islandske og finske forfattere – eller om Island og Finland i det hele tatt – etter at disse to landene var i fokus i Frankfurt?
Mangler ydmykhet og bakkekontakt
Det mest betenkelige ved hele F-2019 er demonstrasjonen av et lite lands stormannsgalskap. Eller sagt annerledes: mangel på ydmykhet eller bakkekontakt. Som forfatter kan jeg fortelle om hvilket sjokk det er å befinne seg på Frankfurt-messen, vandre gjennom disse hangarene fulle av bøker – og alle utgitt samme år. Du skjønner hvilken kvalitet – og kosmisk tilfeldighet – som skal til for at din bok skal bli sett. Ikke få forfattere er blitt rammet av skrivesperre etter et besøk i Frankfurt.
I skrivende stund er det planen at 176 norske titler skal oversettes til tysk i 2018 og 2019 – det blir sikkert flere – og av disse er nesten halvparten skrevet av nålevende skjønnlitteraere forfattere.
Harde kår for oversatte bøker
For å bedre skjønne hvor skjevt og pretensiøst dette er, kan vi ta en kikk på hva som skjer den andre veien, hvor mange skjønnlitteraere bøker fra Tyskland som blir oversatt til norsk. Ved å høre med de store forlagene, og dobbeltsjekke med Deichman, kommer jeg til 12 bøker i 2016, og 10 bøker i 2017, inkludert krim og klassikere. Altså fra et land med 80 millioner innbyggere. Helt rimelig, tenker jeg.
Jeg tror norske lesere får et godt bilde av hva som skjer i tysk litteratur, at disse oversettelsene lar oss møte noen av Tysklands viktigste stemmer. Jeg holder for eksempel Juli Zehs Landsbyen og Jenny Erpenbecks Gå, gikk, har gått for å vaere blant de beste romanene jeg leste i 2017.
Hvem tror at det er plass til 80 norske skjønnlitteraere forfattere i Tyskland? Alle vet at oversettelsen av bøker, selv kvalitetsbøker, fra andre språk får hardere og hardere kår. I Norge oversetter vi for eksempel mye mindre fra våre naboland enn før. Hvis utenlandske forlag først skal oversette noe, vil man – i tillegg til hypede bestselgere, stort sett krim – ha det beste, på verdensbasis. De uomgjengelige bøkene.
Norsk litteratur er gjennomsnittlig god
Hvor mange uomgjengelige forfattere har vi i Norge?
Mirakuløst nok har vi for tiden to: Jon Fosse og Karl Ove Knausgård. Begge er referansepunkter i den internasjonale samtalen fordi de representerer litteraere nyvinninger. Og like mirakuløst har vi forfattere som ligger på toppen av flere lands bestselgerlister, som Jo Nesbø og Maja Lunde.
Men vi vil ha mer, det er som i eventyret om trollflyndra.
Derfor blir denne Frankfurt-innmarsjen til pauker og basuner egentlig litt pinlig. Ikke at vi er dårlige. Norsk litteratur er gjennomsnittlig god. Den er slik den bør vaere i et velstående land. Men bøker av internasjonal klasse? Det er bare å se på land med noenlunde samme folketall som Norge. Hvor mange forfattere av verdensformat forventer vi fra Belgia, Slovakia, Paraguay eller New Zealand?
Veldig lite skjer med bøkene
Vi er stolte av kvantitet. Det er ingen tvil om at antallet oversettelser fra norsk til tysk vil nå et uslåelig nivå rundt 2019, det vil ta seg storslagent ut i evalueringen året etter. Men etter forbløffende kort tid vil vi vaere tilbake til forholdene før 2019. Når man viser til økningen av oversatte titler da Island og Finland var gjesteland, sier man ingenting om at antallet, saerlig på Island, sank raskt tilbake til samme nivå som i årene før messen. Det er en selvfølge. For hva skjer med alle disse bøkene? Veldig lite.
Én ting er å bli oversatt, noe annet er å få nok oppmerksomhet, vinne lesere. I de flestes tilfelle kommer man på et perifert forlag og selger hundre eksemplarer. (Det er bare å se på de skjønnlitteraere bøkene som oversettes til norsk, hvor lave salgstall de har – selv de av høyeste karat.)
Alle bøker kan ikke bli snakkiser
Det er også snakk om en form for kvote. Når Olga Tokarczuk fra Polen blir en stadig tydeligere stjerne på det internasjonale markedet, er det ikke gitt at flere polske forfattere følger etter. Det er grenser for hvor mange bøker som kan hypes, gjøres til snakkiser. Markedet når raskt et metningspunkt.
Hvem tror at det er plass til 80 norske skjønnlitteraere forfattere i Tyskland?
Med dagens konkurranse, og hvis man unntar USA og England, er det måte på hvor mange forfattere fra samme land som blir oversatt. Ta en ny litteraer stormakt som Nigeria, et land med 177 millioner innbyggere, selv her er det bare én eller to forfattere fra hver generasjon som vinner internasjonalt ry – som nå sist Ayobami Adebayo, og i generasjonen før: Teju Cole og Chimamanda Ngozi Adichie.
Hvis to nordmenn har suksess i et land, er det langt fra gitt at en tredje og fjerde vil oppnå det samme.
En merkelig tro på PR
Hele dette kostbare fremstøtet vitner om en merkelig tro på PR. For en fremtidig Erik Fosnes Hansen eller Linn Ullmann eller Per Petterson vil ikke bli oversatt til mange språk fordi de, sammen med en stor norsk flokk, står på en scene i Frankfurt, men fordi de har skrevet en like god bok som Salme ved reisens slutt eller Et velsignet barn eller Ut å stjaele hester – og det skjer faktisk ikke så ofte at denne typen bøker skrives.
Skriver man en roman som Salme ved reisens slutt, er man ikke avhengig av å ha et gigantprogram og 52 millioner kroner i ryggen.
La meg minne om at da Jostein Gaarders Sofies verden gikk til topps på bestselgerlisten i Tyskland, var selv hans tyske forlag overrasket. Det lå ingen svinedyre stunts bak tidenes største norske internasjonale suksess, en bok som i en periode var verdens mest solgte bok. Bak lå noe så sjeldent som en eksepsjonell forfatter og en perle av en idé.
Feil bruk av ressurser
Det mest sympatiske elementet i F-2019-pakken er et prosjekt kalt Nye stemmer – et mer spisset opplegg i forkant (med reiser til messer, møter, prøveoversettelser) som eventuelt skal hjelpe 25 unge forfatterne til å få oversatt bøkene sine. Men dette er et arbeid NORLA alltid har drevet med. Det har pågått jevnt og trutt siden heroiske Kristin Brudevoll så å si egenhendig startet NORLA i 1978.
52 millioner kroner? Det er feil bruk av ressurser.
Hvis vi vil skape blest om Norge, burde vi trekke oss som gjesteland. Dette ville faktisk skape mer oppmerksomhet enn om en haerskare nordmenn toger inn i bunad i Frankfurt. Utlendinger vil tenke: Jøss, en nasjon med selvinnsikt! Jeg tipper de ville bli nysgjerrige, kanskje søke på nettet for å finne ut hva som skjer i Norge. Én ting er sikkert: Det er få ting folk er mer allergiske mot enn overdrivelser og festtaler fulle av selvskryt.
La pengesekken bli igjen hjemme
Er jeg imot Frankfurt-messen? Nei. La oss dra til Tyskland med en normal delegasjon forfattere, omgitt av den normale mengden forlagsfolk og agenter. La pengesekken og de usmakelige superlativene bli igjen hjemme.
Vi lever i en ny tid, i et globalt nettsamfunn. Den dagen et uvanlig godt manus tikker inn til et norsk forlag, bør det ha så gode agenter at boken blir solgt til utlandet før man rekker å si «aeresland i Frankfurt». Messer er i mine øyne en anakronisme. Men om agenter pukker på viktigheten av å se en utenlandsk forlegger inn i ansiktet, og holde noen partyer til indre oppbyggelse, trenger de iallfall ikke å ha et helt 17. maitog bak seg.
Igjen: Det er prioriteringen som er feil. Hvorfor dette vanvittige jippo? Hvorfor dette overkill?
Fest for kulturbyråkratiet
Hva er F-2019? Det er først og sist en fest for kulturbyråkratiet. Det er en selvforherligende messe for alle dem i bransjen, eller i naerheten av bransjen, som ikke skriver bøker, inkludert statsansatte, naeringslivsrepresentanter og politikere som vil sole seg i glansen, for ikke å glemme diplomatiet. Et sammensurium av penge- og papirflyttere hvis eneste fellesnevner er at de alle tjener det dobbelte, eller tredobbelte, av de fleste forfattere, spesielt yngre.
Møtene og middagene, reisene og ekskursjonene, presentasjonene og mottagelsene er for lengst i gang, en pengesløsing av verste skuffe. Man bruker millioner for å få noen medieoppslag – også i sitt eget land – som ikke betyr en døyt for litteraturen.
Det blir et kolossalt showoff med et resultat som vil se fint ut på papiret året etter, men hvis verdi er lik null i virkelighetens lange og ubarmhjertige løp.
Bruk heller pengene på stipender
Så jeg har et bedre forslag til hvordan man kan bruke pengene: De 52 millionene ville kunne gi skjønnlitteraere forfattere hele 40 femårige arbeidsstipender, eller 66 treårige arbeidsstipender. Dette ville skape overskrifter i utlandet!
Jeg hører motargumentet: Vi ville aldri fått de 52 millionene fra staten og de andre sponsorene til noe annet enn F-2019. En slik påstand er et nederlag. Skal vi altså kaste pengene opp i luften, svi av en formue på en bløff, bare fordi vi har dem? Det er, med et Georg Johannesen-ord, «fordummende». Man må slåss for fornuften, tross alt. Iallfall vi forfattere må kunne argumentere for en klokere bruk av pengene.
Et fesjå til 52 millioner eller langvarige arbeidsstipender til de altfor mange forfatterne som ikke har stipend, til yngre forfattere som ikke har fått oppleve det insitament det er å ha økonomisk ryggdekning over en lengre periode? Det skulle selvfølgelig ha vaert begge deler, men slik er det sjelden i Kultur-Norge. Vi gir heller penger til fest og blendverk enn til hverdagen. Men det er i hverdagen den gode litteraturen skapes.
Jo da. Det er ikke sikkert dette heller fører til flere oversatte bøker, vel å merke bøker som setter spor. Men statistisk sett er sjansen langt større. For det vi trenger, er ikke et reklamefyrverkeri og en overdose selvgratulasjoner, vi trenger bøker av høy kvalitet, flere forfattere som kan bruke alle sine krefter på å skrive.
En fremtidig
Erik Fosnes Hansen eller Linn Ullmann eller Per Petterson vil ikke bli oversatt til mange språk fordi de, sammen med en stor norsk flokk, står på en scene i Frankfurt