Kjønnshår, ekskrementer – og Ibsen
Forrige gang Vinge/Müller var på Festspillene i Bergen, ble det skandale. I kveld inntar teaterduoen byen på ny.
– Teateret er en emosjonell slagmark, sier Vegard Vinge – som utgjør halvparten av teaterduoen Vinge/Müller.
Vegard Vinge er tilbake i Bergen, med rød caps og hvit Adidas-genser, ni år etter at han laget den største teaterskandalen i festspillenes historie. Åtte timer ut i Vinge/Müllers oppsetning av Vildanden ble den stoppet av festspilldirektør Per Boye Hansen.
Da hadde de ennå ikke kommet til andre akt, og Vinge/Müller ante ikke om de ville bli ferdige før uken var omme. «Skandale», sa en teatersjef. «Tortur», sa en kritiker.
Genierklaert
Men den norsk-tyske duoen skulle snart bli genierklaert. Den skulle få førstesider i internasjonale teatertidsskrifter og et helt teater til disposisjon av den legendariske teatersjefen Frank Castorf ved Volksbühne i Berlin. Vinge og Müller skulle også flytte Vildanden fra Bergen til Oslo og omsider bli ferdig med siste akt – etter 17 timer.
Ni år senere myser Vegard Vinge mot øldrikkende bergensere, tydelig ukomfortabel med intervjusituasjonen.
– Det kommer ting ut, der jeg tenker: Hva er dette? Hvor kommer dette fra? Det kan vaere skumle og ubehagelige ting. Vi lager ofte 17 timer lange forestillinger. Det får en slags voodookarakter.
Virkemidlene er sterke. Scenerommet er malt og tegnet til hver minste detalj. Skuespillerne har groteske masker, gjentar Ibsens ord igjen og igjen og leker seg med saed, urin, baesj og publikum.
Fotball, film – og megalomani
Under Festspillene i Bergen bygger Vegard Vinge og scenograf Ida Müller en enorm installasjon i tre og pappmasje på Sentralbadet. Den har vaert på tegnebrettet i ett år og skal bli til forestillingen Panini-BoysRoom, som er nummer åtte i duoens Ibsen Saga. Scenografien er egentlig byggverket til den forsømte arkitektlaerlingen Ragnar Brovik fra Bygmester Solness.
– Det er mer en installasjon enn et teaterstykke. Og det er like mye en film.
– Brovik skal lage filmen Heltene fra Ullevål, om kampen Norge-England fra 1981. Filmen følger fotballspilleren Tore Antonsen på jobben som montør og hvordan han kvart på fire tar trikken opp til Ullevål for å spille fotball. Og den viser hvordan fotballen kom fra gruvearbeiderne i London og alltid har vaert et arbeiderklassefenomen.
Vinge snakker uavbrutt. Setningene stopper halvveis, og digresjonene biter hverandre i halen. Stemmen er skjelvende selvsikker.
– Og denne filmen forsøker altså Ragnar Brovik å pitche. – Blir det en film på ordentlig? – Ja, jeg regner med det. Med Aksel Hennie i hovedrollen.
Eplekake og kjønnshår
Han skriver, skriver og skriver. Sampler. Setter sammen. Vinge og Müllers livsprosjekt Ibsen Saga følger syv forskjellige narrativ, som utvikler seg og blir utdypet fra forestilling til forestilling.
Det er et megalomant prosjekt som ikke er ferdig før alle Ibsens stykker er rundet – og alle historielinjene er avsluttet. I fjorårets Nationaltheater Reinickendorf på Volksbühne ble publikum introdusert for segmentet «Hamlet The Musical» (som varte i seks timer) og starten på Broviks historielinje.
Publikum fikk servert eplekake og laminerte kjønnshår, mens en inspisient sprutet vann i ansiktet på dem som sovnet. Mange ble sittende til siste scene var spilt.
– Man blir rørt når folk blir. Av at man deler greia sammen og føler et fellesskap. Men tidligere gikk jo folk. Under første forestilling på Borkman i 2011 var det bare én person i salen de siste tre timene. Volksbühne sa hele tiden: «Dere må stenge nå.»
Men Vinges kompani fortsatte spillet. Det ville det gjort selv om salen var tom.
– Jeg mener ikke å vaere arrogant, men det handler ikke om dem i salen. Det handler om å søke etter en teatermaskin. Det er som å jamme med kameratene. Dere spiller instrumentene på gutterommet, kjenner på samhørigheten. Noen ganger går det bra og plutselig går det ikke bra.
Ville lage Ibsen-revolusjon
Hvordan ble Vegard Vinge og Ida Müller en feiret og fryktet teaterduo? Det hele begynte i kulissene på Den Norske Opera, på Wagners
Vi lager ofte 17 timer lange forestillinger. Det får en slags voodookarakter
Vegard Vinge, scenekunstner
Lohengrin i 2001. Vinge hadde kontrakt som regiassistent.
På samme oppsetning var Ida Müller scenografassistent.
– En dag tok jeg med meg en utgave av Et dukkehjem, og ga den til henne.
På en av bokens blanke sider hadde han skrevet: «Vi skal revolusjonere norsk teater.» De flyttet sammen til Berlin, tok strøjobber og lagde teater for vennene i leiligheten.
Fem år senere hadde de première på en grotesk versjon av Et dukkehjem på Grusomhetens Teater i Oslo. Vinge hadde sparket alle skuespillerne, og duoen tok alle rollene selv. Kritikerne hadde aldri sett noe lignende og ga Vinge/Müller kritikerprisen.
12 år senere står Vinge i bergenssolen og ser mer nervøs enn revolusjonaer ut. To dager før premièren aner han ikke hvor langt stykket vil bli. En halvtime? En uke? Festspillene har, klok av skade, satt en grense på seks timer.
– Jeg er en person som trenger tid. Også til dette intervjuet. Vi burde vaert sammen i to dager og fått hele kulturbilaget til Aftenposten.
Halvannen time senere kaller han teateret en emosjonell slagmark. Hva legger du i det? spør jeg og skrur på opptageren – selv om intervjuet egentlig er over.
– Det handler om angst for fremtiden, og om å gå inn i rom i seg selv. Slippe løs noe du kanskje ikke gjør på restaurant, der du prøver å vaere sivilisert. Du leser i avisen at noen har tatt livet av kona eller barna sine. Så prøver du å skjønne det.
Vinge/Müllers forestilling Panini-BoysRoom har première i kveld på Sentralbadet i Bergen.