Møter seg selv i døren

I mandagens Aftenposten tar teaterkritiker Anki Gerhardsen et oppgjør med pressens omtale av transfeltet, eller det hun kaller en «svaert ensidig beretning om problemer, utfordringer og løsninger».

Utgangspunktet for Anki Gerhardsens kronikk virker å vaere tatt i pressens spesielle ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Gerhardsen ender i stedet med å møte seg selv i døren med sin egne ensidige beretning.

Å si at kunnskapen til Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme er uønsket i det offentlige ordskiftet, er en rar påstand. Gerhardsen fremhever selv bl.a. kronikken fra NBTS og saken fra Morgenbladet. Stemmene til dem som har vaert i kontakt med NBTS fortrenger på ingen som helst måte stemmen til NBTS.

Gerhardsen beveger seg etter hvert inn på deler av forskningsområdet, hvor det kildekritiske blikket hun så ut til å etterlyse fremstår som fravaerende.

Til slutt i teksten kommer det som virker å vaere poenget. «En tid der komplett frigjøring fra fysiske identitetsmarkører bare så vidt har begynt». Ønsker Gerhardsen at alle skal fris fra rollen fysiske identitetsmarkører kan spille i livene våre, og at transpersoner skal vaere denne bevegelsens fremste fanebaerere? Slik frihet er et fint utgangspunkt for dem som ønsker den. Men det bestemmer de i tilfelle selv. Slik alle har rett til nettopp sin kjønnsidentitet.

Lesningen blir i tillegg merkelig når Gerhardsen blander begrepet transperson med uklar kjønnsidentitet. Hun kunne med fordel vaert tydeligere på hvem og hva hun skriver om.