Philip Roth (1933–2018)
Det er et åpent spørsmål om noen av de siste tredve års nobelprisvinnere har skrevet et bedre verk enn
Forfatteren Philip Roth, som tirsdag døde av hjertesvikt på Manhattan, 85 år gammel, rakk å skrive nesten tredve romaner mellom 1959 og 2010, og har siden årtusenskiftet vaert feiret som noe av et sentrum i amerikansk litteratur.
Det siste skyldes litt at amerikanerne lot til å samle seg om saerlig én Nobelpriskandidat i en tid da åpenlyst antiamerikanske strømninger preget Svenska Akademien, men hovedårsaken var at Roth i årene 1995–2004 gjorde noe så uamerikansk som å få til en genuin litteraer oppblomstring i godt moden alder. Store verk som Sabbath’s Theater, American Pastoral, The Human Stain, The Dying Animal og The Plot Against America kom ut på rekke og rad. Av Roths forgjengere er det bare Henry James som kan vise til et lignende sent rykk.
Nesten-selvbiografisk
Roth hadde imidlertid vaert der hele tiden, saerlig fra og med den fjerde boken, Portnoy’s Complaint, (1969), en usensurert jødisk klagesang, saerlig skandaleberømt for den klagende Portnoys innovative forhold til masturbasjon i en liten leilighet under morens overbeskyttende haukeblikk. I kjølvannet av Norman Mailers hyperobksøne Why Are We in Viet Nam? (1967) og John Updikes utsvevende Couples (1968) var tiden mer enn moden for hemningsløse litteraere overskridelser, men det beste i Portnoy er den karikerte skildringen av foreldrene og resten av oppvekstmiljøet i Newark, New Jersey, selve sentrum i Roths nesten-selvbiografiske forfatterskap. Portnoy skjeller og smeller på Gud og familien og jødedommen, og alt som forlanger noe sosialt av ham, men får frem det fargerike også i det som vil hindre ham i «å bli slem … og nyte det». Moren er den perfekte jødiske mamma; faren den evig oppofrende forsikringsagent som aldri kommer noen vei i et firma ledet av kristne.
To svakheter
Roths fortrinn som forfatter er alle merkbare i gjennombruddsboken: et ubarmhjertig satirisk blikk, språklig presisjon som skjaerer direkte til kjernen, ofte med stor komisk effekt, en stålspent, usentimental energi som kommer aller best til sin rett i klagesangen som sjanger. To svakheter er også synlige: en viss kulde og avstand – «Roth er en svaert gledesløs forfatter, selv når han er svaert morsom», skrev kritikeren Irving Howe i 1972 – og en manglende sans for romanen som en levende verden av mange likestilte personer. Først på 1990-tallet kommer det inn slike mer realistiske elementer i bøkene.
Perioden 1970–1995 befinner seg på et vis i skyggen av den overveldende og ukomfortable suksessen med Portnoy, og romanene fra denne tiden kan vaere i overkant selvopptatte og metafiksjonelle. Et definitivt høydepunkt er like fullt Zuckerman Unbound (1981) som i fortvilet og komisk modus direkte omhandler berømmelsens problemer høsten 1969 da selv Roth ikke lenger vet om han er Roth eller Portnoy, og da venner og fiender alle drar og river i ham fra stadig nye vinkler. Zuckerman, et nytt alter ego, får telefoner fra sin mor i New Jersey som hører fra venninner at «Jeg visste ikke at du var så gal, Selma!» eller «Hvorfor skriver han slik, hvis det ikke er sant?» I denne boken støter Zuckerman også på en første versjon av skuespillerinnen Claire Bloom, som Roth delte det virkelige livet med fra slutten av 70-tallet til 1995. Forholdet ble deretter behørig og fiendtlig utlevert i hennes memoarer og hans romaner.
Lot som han hørte svaret
Kanskje var det boken om farens død, Patrimony (1991), som ga en avgjørende impuls til de mer mangfoldige bøkene fra den sene storhetsperioden, eller kanskje var det arbeidet med mesterverket Sabbath’s Theater (1995), der Roth omsider skriver seg fri fra Portnoy simpelthen ved å overgå den på alle punkter og måter. Mickey Sabbath er en aldrende overlever fra 1960-tallet som med sin kompromissløse seksualitet og obskøne dukketeater gjennomgår eksistensielle katastrofer og ydmykelser på løpende bånd, men som holder humøret oppe ved å forakte alt og alle: «I motsetning til sine medmennesker (hvis Sabbath kunne sies å regne noen person noe sted for et medmenneske), gjorde han ingenting for å vike unna det verste i folk, inkludert ham selv.»
I begynnelsen av boken er han riktignok godt fornøyd med en ny elskerinne som også har gjort forholdet til konen bedre – «det hendte nå at han ved frokostbordet ikke bare lot som om han interesserte seg for hennes AA-møter, men også lot som han hørte svaret» –, men snart er det lite annet igjen enn «en ukontrollert ømhet for hans eget dritt-fylte liv» og «en latterlig sult etter mer: Mer nederlag! Mer skuffelse! Mer svik!»
Sabbath er Roths Falstaff, Shakespeares store livsnytende klovn, men også hans King Lear, som står rasende alene mens verden faller sammen rundt ham. Den strenge J.M. Coetzee mente i 2004 at Roth nå var blitt en forfatter med «en autentisk tragisk rekkevidde» som på sitt beste kunne nå «shakespearske høyder». Det er et åpent spørsmål om noen av de siste tredve års nobelprisvinnere har skrevet et bedre verk enn Sabbath’s Theater, den utmerkede Coetzee inkludert.
Planlagt TV-serie
Ved Roths død planlegges en TV-serie basert på den kontrafaktiske historiske romanen The Plot Against America (2004) om da den antisemittiske flyverhelten og America First-frontfiguren Charles Lindbergh vinner over Roosevelt ved presidentvalget i 1940. Everyman (2006) kan nevnes blant rekken av Roths mer epilogiske verk, en nøktern skildring av en ikke-troendes død. Humoren er nesten borte, og det som finnes av trøst, ligger mest i en gammel gravers nøyaktige skildring av hvordan han utfører sitt døende håndverk.