Naeringslivet trenger en stemme

Hvis ikke Høyre bryr seg om naeringslivet, hvem skal gjøre det da?

En av svakhetene ved mindretallsregjeringer, er at de må styre på budsjettforlik som har det med å avsluttes med en eller annen uventet saldering. Så å si hvert år mangler det noen penger på slutten – i hvert fall etter at det ble litt umoderne å tappe oljefondet hver gang det oppsto inndekningsproblemer. Da ender vi gjerne opp med en flyseteavgift, en plastposeavgift, eller økt sukkeravgift.

Det fiffige er at avgiftene, som først og fremst innføres for å dekke et hull i budsjettet, ikles en drakt av gode ønsker ut over ren pengeinnhenting. Ja, de fremstår naermest som et utslag av akutt idealisme. Er det ikke klima, er det folkehelse.

Et slags folkehelsetiltak

I og med at utredningsinstruksen, som er blitt hyllet fra denne plass tidligere, ikke ligger på bordet når disse budsjettene skal salderes i sene nattetimer, er effekten ut over ren pengeinnhenting ikke alltid like åpenbar.

Ta 2018-budsjettets sukkeravgift. Den ble økt for å dekke inn KrFs laerernorm, saken som bygger på en tro på at Stortinget vet bedre enn Raymond Johansen og andre kommuneledere hvordan laererressurser bør prioriteres mellom enkeltskoler.

Avgiftsøkningen ble pakket inn i en historie om omsorg for folkehelsen: Økt avgift på usunne matvarer vil motivere folk til å spise sunnere. Men siden den ikke primaert finnes av omsorg for folkehelsen, men for statsfinansene, innebaerer ikke en økning automatisk sunnere kosthold. Saerlig ikke når treffsikkerheten på eksempelvis drikke er så dårlig, eller når en voldsom avgiftsøkning på sjokolade først og fremst fører til at innkjøpene flyttes over grensen til Sverige.

Uforutsigbarhet et problem i seg selv

Dette må justeres, noe som muligens skjer under behandlingen av revidert budsjett. Men innretningen er ikke det største problemet. For er det én ting naeringslivet hater mer enn avgifter, er det uforutsigbarhet. Naeringslivet, ryggraden i norsk verdiskapning, stedet der arbeidsplassene skal skapes i et voldsomt tempo fremover, lever for så vidt greit med norsk skattenivå og avgifter, i stort. De ønsker seg naturligvis betingelser som ligner konkurrentenes, og vil alltid jobbe for bedre rammebetingelser. Men verre enn ikke å få gjennomslag for skattelettelser og avgiftskutt, er det å få plutselige kostnader i fanget.

Jeg tror ikke de av oss som aldri har eid, ledet eller budsjettert for en bedrift, helt skjønner omfanget av problemstillingen. Vi ser ikke uten videre hva det betyr for saft- og syltetøyprodusenten Lerum i Sogn at kostnadsbudsjettet for 2018 over natten økte med 16 millioner kroner.

Politisk arbeidsdeling

Men noen partier har som sin hovedoppgave å se nettopp det. Høyre skal se det, og skal motarbeide uforutsigbarhet for naeringslivet. Venstre skal vaere opptatt av det, og Frp.

Slik er arbeidsdelingen, grovt sett, mellom partiene: Venstresiden skal først og fremst vaere opptatt av de ansattes vilkår. Høyresiden skal vaere opptatt av brukerne, kundene og eierne. Skillet kommer greit frem

Høyre har et program og en velgerbase som tilsier at partiet har mer omtanke for naeringslivet enn mange andre partier har

i debatten om privat versus offentlige velferd. Jo lenger ut på venstresiden vi kommer, jo kraftigere blir profittallergien, og dermed troen på at jakt på overskudd i seg selv er ødeleggende for både ansatte og tjenestekvalitet. Fra høyre høres resonnementet om at ønsket om å tjene penger og skape arbeidsplasser er en viktig drivkraft i økonomien og naeringslivet, og at drivkraften i seg selv er sunn, også når arenaen er velferdstjenester.

Noe fortegnet er det, og rollene glir over i hverandre: De fleste av oss er både arbeidstager, bruker og kunde, minst. Derfor vil politiske partier prøve å snakke som om interessene til alle disse rollene er så overlappende at deres politikk uansett vil vaere det beste for de fleste, også dem som ikke stemmer på partiet. Men tro aldri på et parti som sier at alt vi driver med, er best for Norge.

Uansett hvilket parti som hadde fått rent flertall i Norge, ville det betydd at enkelte grupper ville opplevd at de fikk det tøffere. Intet partis program er så komplett at det ville vaert mulig å unngå, rett og slett fordi interesser står mot hverandre i et samfunn. I et sunt samfunn er mange ulike interesser representert i politikken.

Høyre skal vaere naeringslivets parti

Høyre har et program og en velgerbase som tilsier at partiet har mer omtanke for naeringslivet enn mange andre partier har.

Derfor har Høyre kjempet mot formuesskatt, til tross for at politiske motstandere bruker saken for å illustrere at Høyres omtanke først og fremst går til de rikeste i landet. Samferdselssatsingen og skattelettelsene begrunnes med ønsket om at naeringslivet skal ha bedre vilkår. Høyre vil også svare på kritikken mot sukkeravgiften ved å peke på at maskinskatten skal avvikles, noe som gagner blant andre Lerum. Men der maskinskatten skal avvikles over syv år, kom avgiftshoppet så å si over natten. For naeringslivet betyr sånt noe, og det vitner om at forståelsen for virkeligheten der ute ikke er som den bør vaere. Legg til at Høyre har gitt opp å gjøre mer med formuesskatten, og flere får bekreftet at Høyres kamp for å bli det store, sentrumsorienterte høyrepartiet også betyr utvanning av naeringslivsprofilen.

Ingen kamp om å vinne naeringslivet

Høyre trenger ikke bekymre seg så veldig for velgerflukt. Det er jo ingen andre partier som kjemper om posisjonen som naeringslivsparti, dessverre. Finansminister Siv Jensen (Frp) svarer på kritikken mot sukkeravgiften og trusselen mot arbeidsplasser hos blant andre Lerum med å si at norsk økonomi går godt. God dag mann, økseskaft, kunne også vaert et svar.

I selvkritikkens navn er det riktig å legge til at vi i mediene heller ikke gjør en stor jobb med å løfte fornuftige debatter om rammebetingelser for naeringslivet. Kanskje henger det sammen.

Men det er trist hvis kampen for naeringslivet svekkes fordi kritikken mot dem som forsømmer seg, ikke formidles ofte nok.