– Surmaget kritikk fra Kjaerstad
Flere forfatterkollegaer slår tilbake.
– For å kunne nå gjennom med en god bok, er du helt avhengig av dyktige agenter med et nettverk. Nettverkene bygges i Frankfurt, sier en engasjert Anne B. Ragde.
Hun er blant forfatterne som reagerer på Jan Kjaerstads oppgjør med den unisone begeistringen for Norges satsing på verdens største bokmesse i Frankfurt i 2019. I et innlegg i Aftenposten i går kalte Kjaerstad satsingen for stormannsgalskap, en orgie i skryt og feil bruk av ressurser.
– Utenlandske forlag er dessverre ikke synske, så han tar fullstendig feil. Tror han virkelig ikke at det har vaert et apparat bak forfattere som Linn Ullmann, Per Petterson og Erik Fosnes Hansen? spør Ragde.
Hun kaller utspillet fra Kjaerstad «surmaget».
– Hvor ofte blir vi revet med av norsk litteratur? Det er jo en ordentlig norsk bokfest som arrangeres i Frankfurt, sier Ragde.
– Veldig lite glitter og stas
Også Erik Fosnes Hansen, én av forfatterne Kjaerstad selv peker på som norske suksesser i utlandet, er uenig i det Kjaerstad skriver. Spesielt Salmer ved reisens slutt (1990) har vaert en stor suksess.
– Jeg tror det er et par premisser som svikter litt, sier Hansen.
Han peker på at de 52 millioner kronene som Frankfurt-prosjektet finansieres med, ikke er penger som uansett ville gått til norske forfattere. Effekten er stor, mener Hansen, som selv har vaert på bokmessen i Frankfurt flere ganger. Nå sitter han i litteraturgruppen som en del av Frankfurt-prosjektet og gir råd til NORLA.
– Det er veldig lite glitter og stas. Det er beinhard jobbing. Men jeg skal gi ham rett i én ting: Du kan bli deprimert som forfatter av å reise til Frankfurt, for det er så svaert, sier Hansen.
Heller ikke Birger Emanuelsen er enig med Kjaerstad. Han er blant de yngre forfatterne som løftes frem som en del av Frankfurt-prosjektet.
– Hva er egentlig problemet med at det offentlige bruker mer penger på formidling av virkelig gode forfatterskap? Jeg har likevel sympati for Kjaerstads poeng om at de store pengene bør gå til kunstnerne heller enn byråkrater, sier Emanuelsen.
Støttes av Elin Ørjasaeter
Forfatter og samfunnsdebattant Elin Ørjasaeter er enig i mye av det som Kjaerstad skriver.
Hun er opptatt av at produsentene i bransjen – forfatterne og redaktørene – generelt er dårlig stilt. Ørjasaeter mener det er her de reelle verdiene skapes.
– Dette går inn i en trend i norsk forlagsverden med høye lønninger på toppen og generell pengebruk på alt annet enn produsentene. I norske forlag sitter redaktørene nederst som små arbeidsmaur, med altfor mange ledd opp til en kar som tjener 3 millioner i året, sier Ørjasaeter, som også er redaktør i Arbeidsnytt.
Hun støtter Kjaerstads forslag om heller å bruke de 52 millionene på stipender.
– Men er det i det hele tatt realistisk?
– Altså, kulturministeren kan gjøre hva hun vil. Men det er jo urealistisk nå, fordi pengene allerede er bevilget. Hvis formålet er litteratureksport, er det mer midler til oversetterstøtte som må til. Det bør ikke gis som et stort jippo som her, men bør komme jevnt og trutt.
– Er du enig med Kjaerstad i at dette er stormannsgalskap?
– Jeg vil heller si at det er feil bruk av penger. De burde heller bli anvendt som forfatterstipender og oversetterstøtte.
Tom Egeland: Flott med et løft
Tom Egeland jublet over beskjeden om at Norge skulle vaere gjesteland under bokmessen i 2019.
– Samtidig evner Jan Kjaerstad å vende opp ned på alle mine forestillinger, sier Egeland, som sitter i styret i Den norske Forfatterforening. – Det er flott at Regjeringen og bokbransjen går sammen om et løft for norsk litteratur og norske samtidsforfattere. En slik satsing går det jo ikke an å kritisere.
Men at 52 millioner er mye penger, og at man ikke kan skape bestselgere bare ved å vise dem frem, er han enig i.
– Tenk om myndighetene og bokbransjen kunne brukt like mye på å løfte frem forfattere som ikke selger all verden, men som om noen år vil kunne fremstå som nye, folkekjaere publikumsfavoritter eller som nyskapende og originale stemmer, sier Egeland.
Jan Kjaerstad svarer følgende på kritikken: «Mitt hovedpoeng er å argumentere for hva som vil ha den beste langtidsvirkningen for norsk skjønnlitteratur. At mange vil vaere uenige med meg, også blant mine kolleger, må jeg bare respektere.»