Titler som kaster lys over den svenske samfunnsdebatten
Jan Inge Sørbøs Nynorsk litteraturhistorie er blitt eit tungt argument for meir nynorsk i skulen og dei store riksavisene.
Boka er blitt på 680 sider og veg 2,2 kilo. Ho er så tung og uhandterleg at du får trena både underog overarmsmusklar, tankar og kjensler når du sit og les.
Forfattaren Jan Inge Sørbø (63) er professor ved Høgskulen i Volda, har vore redaktør av Syn og Segn (1993–1997) og skrive fleire omfangsrike og grundige bøker om ulike forfattarar.
Det store spørsmålet er sjølvsagt kva vi skal med ei litteraturhistorie som berre dreiar seg om nynorsk litteratur frå 1850 til 2015. Vert ikkje nynorsken fort skulda for å vere saer nok om han ikkje skal isolere seg i si eiga historie?
Strategisk bok
Sørbø legg brett på å vise korleis nynorsk litteratur utgjer ein tradisjon som både er i takt og utakt med resten av litteraturen her i landet. Men svaret på kvifor denne boka kjem no, trur eg også ligg i taktiske vurderingar dei har gjort seg i Samlaget.
Nynorske forfattarar vinn stadig fleire lesarar, ikkje fordi dei skriv på nynorsk, men fordi dei skriv djuptfølte og godt tenkte bøker som betyr mykje for lesarane. Samtidig ser nynorsken ut til å tape kampen i skule og media.
Sjølv om det er blitt vanleg med artiklar på nynorsk både i VG og Aftenposten, er det framleis ingen fast tilsette journalistar som regelmessig skriv nynorsk i dei avisene. Og det vi tidlegare rekna som etablerte og kulturelt innvigde politiske parti, har byrja å murre om at nynorsk skal ha mindre plass i den norske skulen.
Saerpreg er ikkje saert
Eg meiner det er ein god idé med denne boka no. Ho aktualiserer nynorsk litteratur, trekkjer fram ein viktig del av den norske litteraturog samtidshistoria og vert eit argument for meir nynorsk i alle kanalar.
Vi har dessutan allereie sakprosahistorier og kvinnelitteraturhistorier. Dei bøkene gjer kan hende kvinner og sakprosa til noko saert, men løftar også fram dei saerprega kvinner og sakprosa representerer i litteraturen. Og saerpreg er ikkje saert.
Gamle heltar
Sørbø etablerer ikkje noka ny høvdingrekkje av nynorske forfattarar, men forklarer godt og skriv levande om kvifor Ivar Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg og Kristofer Uppdal, Tarjei Vesaas og Aslaug Vaa med fleire er blant dei fremste forfattarane i dette landet.
Og dei er altså ikkje fremst for- di dei er norske og skriv nynorsk, men fordi dei er internasjonalt orienterte og skriv godt. På ulike måtar var dei nyskapande i si tid, og i vår tid er dei klassikarar.
Tradisjonell form
Nynorsk litteraturhistorie er blitt ein tradisjonell litteraturhistorie med innførande kapittel om ulike periodar etterfølgd av forfattarpresentasjonar. Som vanleg er med litteraturhistorier, vel forfattaren å vere meir varsam dess naermare han kjem notida.
Det hadde ikkje vore nødvendig. I sine tidlegare bøker har Sørbø grundige analysar og vurderingar også av nyare forfattarskap. Dei analysane er framifrå utgangspunkt for nye drøftingar og utprøvande og opnande samanlikningar, til dømes av Edvard Hoem og Alfred Hauges utvandrarbøker.
Gammal essaydefinisjon
Eg er også litt skuffa over at ei nynorsk litteraturhistorie frå 2018 ikkje har gjort meir ut av den essayistiske linja i nynorsklitteraturen.
Essay vert omtalt, men etter dei definisjonane av essayet som Georg Johannesen og hans elevar etablerte ein gong i 1980-åra. Nyare perspektiv på essayet, til dømes frå Leif Longum og det store forskingsprosjektet Norsk Sakprosa rundt midten av 1990-åra, er det ikkje tatt omsyn til.
Essayveksten etter føregangsskribentar som Jon Hellesnes og Hans Skjervheim blir nemnd, men ingen av dei blir skikkeleg innlemma i litteraturhistoria.
Og essayisten Solveig Aareskjold er ikkje eingong omtalt i ein notis i boka. Essayistane er liksom noko anna enn nynorsk litteraturhistorie.
Men kva betyr essayistane til dømes for den språklege vendinga utover 1980-åra, når forfattarane sluttar å skive om saka til fordel for saksframstillinga? Korleis heng den nye språktvilen saman med litteratur om litteratur, og etter kvart litteratur om den som skriv og det som må kallast den biografiske vendinga?
Alle skal med
Dessverre har Sørbø også tenkt sosialdemokratisk; alle skal med.
Det gir fleire summariske og tynne avsnitt om fødselsår, debut og andre utgjevingar.
Nokre av desse er plasserte som eigne faktablokker ved sida av brødteksten. Ekstra ugreitt blir dette viss enkelte av dagens forfattarar likevel ikkje er med, verken i brødekst eller faktabolkar.
Kvinner fremst
Sørbø skriv levande og engasjert om forfattarane han bruker plass på, til dømes klassikarane som eg alt har nemnd. Eit viktig poeng i denne boka, er dei mange kvinnene han trekkjer fram.
«Kvinner stod ikkje bak, men fremst», skriv Sørbø. Dei to første nynorskdiktarane etter Aasen var kvinner, Bernhardine Catherine Brun og Aasta Hansteen. Sistnemnde var også kjent som bildekunstar og den første kvinna etter Camilla Collett som debatterte kvinnerettar.
Sørbø legg også vekt på ein brei presentasjon av Aslaug Vaa. Til liks med Tarjei Vesaas var ho internasjonalt orientert, og Sørbø viser korleis ho og Vesaas tidleg føregrip skrive- og tenkjemåtar som først vart vanlege her i landet etter krigen.
Kapittelet om Gro Holm (1878– 1949) set søkjelyset på ein forfattar vi vanlegvis ikkje høyrer så mykje om. Saman med oppvurderinga av Vaa, Sjur Bygd og Henrik Rytter, er kanskje ho blant dei mest gløymde eller gøymde forfattarane Sørbø trekkjer fram.
Klassisk forfattar
Trass i innvendingane over, er dette blitt ei oversiktleg og leseverdig bok. Sørbø er ein klassisk litteraturtolkar, skulert i litteraturvitskap, historie og kristendom. Samtidig er han fri nok til å utnytte generell historie, ånds- og idéhistorie og biografisk stoff når han tolkar litteratur.
Dermed vert boka lett og ledig. Sørbø har ingen utvald litteraturteori han skal bevise, ingen bestemt teori som definerer alle bøker. Det er ikkje blitt ei bok berre om litteratur, men om norsk ånds- og idéliv i denne perioden.
Store og små flater
Sørbø kan knapt skrive ei setning utan å laere noko frå seg, og han går heller ikkje av vegen for å presentere fyndord om trendar i samtida undervegs: «Å leva utan å få alt ein vil ha, er ei god øving i livskunst som vi kanskje ikkje forstår oss på, fordi vi ikkje eingong greier å leve med alt vi har.»
Eit kjenneteikn ved skrivemåten hans er elles at han straks forklarer alle nemningar og filosofar han nemner i den løpande teksten. Men sjølv Sørbø kan slurve, og i denne boka vert han innimellom innforstått når han nemner filosofar og enkelte omgrep, sjølv om faktabolkane gjerne kjem med forklaringar etter nokre sider.
Sørbø er god både på store og små flater. Han trekkjer opp dei store rissa, bruker eksemplariske døme og kan gå heilt ned på detaljnivå i tekstane. Analysane imponerer med eleganse og presisjon. Og han treng berre 10–12 linjer til å forklare Georg Brandes, Marcus Monrad og det moderne gjennombrot. Det er pedagogikk og opplysningsarbeid på sitt beste.
Knapt nokon andre kunne ha skrive denne boka.