Til London for å laere?
Sosialdemokratiske partier som sliter i motbakke, kan nok hente inspirasjon i utlandet, men først og fremst må de gjøre hjemmeleksen sin.
Arbeiderpartiet lekker. Mest til hjemmesitterne, men også til venstresosialister og tidligere kommunister. Andre sosialdemokratiske partier har det langt verre og lekker dessuten mest til høyre.
Mange vil si som Goethe at å reise er den beste utdannelse for evnerike mennesker, og at man derfor nå bør hente inspirasjon fra sosialdemokratiske søsterpartier i utlandet. Men hvor skal man reise?
Ikke til Frankrike
Nei, absolutt ikke til Frankrike, der Sosialistpartiet ved valget i fjor fikk 7,4 prosent av stemmene i første valgomgang, 5,7 i andre og mistet 250 av sine 280 mandater i nasjonalforsamlingen.
Emmanuel Macron tilhørte en gang Parti socialiste. Det gjør han ikke lenger. Å søke råd hos president Macron og hans nåvaerende parti, La République En Marche!, er neppe saerlig klokt, dersom man vil vinne tilbake velgere som har marsjert til venstre.
Men hva med Sverige?
Sverige har i dag en sosialdemokratisk statsminister. Stefan Löfven representerer et stort fremskritt sammenlignet med sin forgjenger som partileder, Håkan Juholt, som aldri ble statsminister og som måtte trekke seg fra partiledervervet etter ti måneder. Han fikk dessuten den tvilsomme aeren å få navnet sitt knyttet til det svenske Språkrådets liste over nyord: «juholtare», definert som «en forhastet uttalelse som man snart tvinges til å beklage». Men også Löfven sliter på meningsmålingene, og gjenvalg er i høyeste grad i det blå.
Arbeiderpartiet har i hvert fall ikke noe å laere av svenskene når det gjelder migrasjon, bortsett fra hva man ikke skal gjøre. Det er langt fra det sosialdemokratiske «Folkhemmet» til de lovløse og ikke saerlig svenske parallellsamfunnene som har fått vokse frem omgitt av velstand og sløv toleranse.
Ikke for jøder
Politiet ga nylig en moské i Växjö, som den tredje i landet, tillatelse til å kringkaste ropene under fredagsbønnen via høyttaler, riktignok begrenset til tre minutter og ikke høyere en 110 desibel, tilsvarende lyden av et trykkluftbor. Naboene ble ikke engang spurt. Kanskje greit i seg selv, men det kommer i et underlig lys når svenske jøder ikke engang våger å vise seg offentlig med sin kipa.
Sverige har ingen jødeparagraf, men hva skal antisemitter med det når islamister og nynazister i fellesskap sørger for at ingen jøder lenger ønsker seg adgang til det svenske riket.
Mer å hente i Danmark?
Noen vil mene at Arbeiderpartiet har mer å hente i Danmark, der sosialdemokratene har lagt frem forslag til kraftige og til dels urimelige innstramninger i asylpolitikken. Men det er lite sannsynlig at norske sosialdemokrater kan eller vil kopiere sine danske partifeller, selv om folk i Arbeiderpartiets ledelse må ha innsett at høy innvandring og lav yrkesdeltagelse blant mange innvandrere vil undergrave velferdsstaten og øke barnefattigdommen.
Men den danske oppskriften er neppe noe for partier som ønsker å gjenerobre velgere som har gått over til langt mer venstreorienterte og innvandringsliberale partier.
London kaller
Det er i London mange europeiske sosialdemokrater nå henter inspirasjon. Etter alt å dømme til liten eller ingen nytte.
Jonas Gahr Støre møtte Jeremy Corbyn, den britiske Labour-lederen, rett før jul.
«En åpen, lyttende og veldig sympatisk partifelle», sa Støre etterpå, men noen større entusiasme for Corbyns prosjekt var det ikke mulig å spore.
Corbyn er venstresosialisten som ingen, inklusive Corbyn selv, trodde kunne bli Labour-leder, og ingen – heller ikke Corbyn – som trodde kunne bli britisk statsminister da statsminister Theresa May i fjor skrev ut nyvalg til Parlamentet. Det ble han heller ikke, men det var ikke mye om å gjøre.
Det var mange grunner til Labours fremgang: Corbyns oppriktighet, titusener av unge, aktive, radikale valgmedarbeidere og deres mesterlige bruk av sosiale medier, men først og fremst Theresa Mays skandaløse valgkamp.
En regjering i oppløsning
De konservative mistet sitt rene flertall, og har siden regjert på nordirske unionistenes nåde. En dysfunksjonell regjering, som fortsatt – snart to år etter folkeavstemningen – ikke klarer å bli enig med seg selv om hva slags brexit den vil ha, og hvor utenriksministeren (Boris Johnson) offentlig karakteriser statsministerens forslag til tollpartnerskap med EU for «galskap».
Og likevel, sier en annen av statsrådene til uketidsskriftet Spectator: «Regjeringens brexit-politikk ser enda verre ut fra innsiden enn fra utsiden.»
Det eneste som holder regjeringen sammen, er frykten for Jeremy Corbyn, hans retro-sosialisme, hans svakhet for Putin, lefling med terrorister og beundring for det oljerike, men «sosialistiske» Venezuela, der økonomien har kollapset og mer enn 80 prosent av husholdningene lever under fattigdomsgrensen. Corbyn har dessuten utvist stor toleranse overfor antisemittiske krefter i sitt eget parti. Saken mot Londons tidligere borgermester Ken Livingstone har vaert utsatt så lenge, at Livingstone til slutt selv valgte å melde seg ut av partiet, for å lette kritikken mot Corbyns passivitet.
Det kan godt hende at Labour vinner neste parlamentsvalg. Mest på grunn av de konservative og mer til tross for Corbyn enn på grunn av ham.
Man skulle tro at britene i virkeligheten alt hadde fått nok av dem som nå styrer landet. Den 3. mai var det lokalvalg i England, som etter alle solemerker og all erfaring skulle påføre regjeringen et alvorlig nederlag. Men det gikk ikke slik. Det konservative regjeringspartiet og Labour-opposisjonen fikk begge rundt 35 prosent av stemmene, de konservative ikke minst på grunn av økt oppslutning fra arbeidervelgere.
Mange vil si som Goethe at å reise er den beste utdannelse for evnerike mennesker, og at man derfor nå bør hente inspirasjon fra sosialdemokratiske søsterpartier i utlandet. Men hvor skal man reise?