Skuffer aldri

Lillestrøm rotet bort et nesten opplagt mål, og Vålerenga kontret med seiersmålet fem minutter på overtid.

slik ser det ut i år også.

Likevel – trener Arne Erlandsen må ha vaert forferdet over hvor lett hans spillere mistet ballen.

Vålerenga var best gjennom hele omgangen, Lillestrøm kom sjelden i gang med noe.

Men sjanser som ikke gir mål, teller ikke, og den største fikk Lillestrøm. Gary Martin var alene igjennom da linjemannen feilvinket for offside. Så lite skulle til så lenge VIF-overtaket ikke skapte nok rabalder foran LSK-målet.

Mens vi ventet

Sjansefattig, skuffende, kjedelig i første omgang? Nei, spenningen var dirrende naervaerende så lenge den ene sjansen, den ene detaljen, kan bestemme alt. Det er fotballens magi i et nøtteskall, hvert angrep kan vaere avgjørende fordi det lages så få mål.

Men her luktet det både svette og null-null, 32 pluss ville neppe gi oss mer intensitet i andre omgang.

Men det var de VIF-trener Deila ba om. Lillestrømlingene måtte jo vaere slitne, mente han.

De reiste seg

Det ville vaert naturlig – hvis man glemte at Lillestrøm hevder å vaere best trent av alle. Nå begynte de å sende mye folk i angrep, og Frode Kippe var naer ved å score. I minuttet etter var det Sam Johnsons tur foran det andre målet, og hvem var det som snakket om kjedelig?

Det var muligheter foran begge mål, og det var bare å glemme alle tanker om Lillestrøm som et defensivt lag med bare feilpasninger. Alt ble bedre med en mer offensiv innstilling, også pasningene traff oftere.

Kampen var blitt jevn. Duellvinner Frode Kippe og smarte Ifeanyi Mathew førte an mot et Vålerenga med jevnere mannskap og en farlig spiss, Sam Johnson.

Det var liv og røre, helt til Bård Finne skjøt i stolpen på overtid, og Lillestrøms Mathew kontret med sin uforståelige avslutning der alt lå an til scoring. Og seier.

Vålerenga mot Lillestrøm – alltid noe spesielt. Det er ikke lett å glemme denne kampen heller. I hvert fall ikke for elleville og fortvilte patrioter