Godt om vennskap og lojalitet
å rulle, blir hun lokket eller narret til å legge ut videoer hvor hun røper hemmeligheter om Espen.
Uventet berømmelse, overmot og påfølgende svik mot egne idealer og ekte venner er en gjenganger i nye barnebøker. Vi så et lignende tema i Iben Akerlies Lars er LOL for halvannet år siden.
Krig med troll
Vi vet fra tidligere bøker og filmer at det aldri kommer noe godt ut av å spise kirsebaer med de kule. Derfor vet vi at fallet må komme, og vi er mest spent på hvordan Mina Lystad og hennes hovedperson mestrer det nødvendige oppgjøret, krigen med trollene i hjertets og hjernens hvelv.
Marie ber Espen om unnskyldning under en fremføring i klassen. Denne tendensen til å la livets store drama utspille seg på en scene eller en talerstol er i ferd med å bli vanlig i norske barne- og ungdomsbøker. Forbildet er uten tvil amerikanske ungdomsfilmer.
Oppgjøret med Heddy skjer for like full scene i skolens kantine. Temperaturen er høyere her, og Lystad mestrer både skamfølelsen i unnskyldningen mot Espen og den hellige vreden overfor primadonnaenes manipulasjon og dobbeltstraffing.
Enkelt og viktig
Dette er Lystads tredje bok. Det er karakteristisk at hun skriver om viktige spørsmål på en enkel og leservennlig måte. For barnet vil dette oppleves som en viktig bok. En slik bok som går fra munn til munn, og som man ber laereren om å lese høyt i klassen.
Det er fint at unge hovedpersoner kan laere av erfaringer og reise seg igjen. La oss håpe at også leserne vokser på erfaringene som fortelles i denne boken. Det er bare noen få år siden en innvandringskritisk bok kunne skape storm i Sverige. Eller rettere sagt så var det reklamen som utløste reaksjonene. I avisen Dagens Nyheter hadde forfatterne Gunnar Sandelin og Karl-Olov Arnstberg rykket inn en betalt annonse for sin bok Invandring och mörkläggning (2013). Avisen ble anklaget for å spre rasisme og fremmedfiendtlighet.
Migrantstrømmen i 2015 har endret den politiske debatten i nabolandet, en utvikling som er tydelig ikke minst i sakprosalitteraturen. Det siste året er det kommet en hel rad av bøker om «förorterna» (drabantbyene), klasseskiller, kriminalitet, ytringsfrihet, rasisme, segregering – og politisk naivisme.
Noen av disse er skrevet av selvkritiske journalister som ønsker det nye debattklimaet velkommen, eksempelvis Åsa Linderborg og Ivar Arpi. Flere er skrevet av folk som lenge har levd en slags utkanttilvaerelse i svensk offentlighet, og som nå opplever at deres tankegods er i ferd med å bli allment akseptert.
Veteran i innvandringskritikk
Journalisten og forfatteren Lars Åberg tilhører sistnevnte gruppe. Han har skrevet bøker om aereskultur, arrangerte ekteskap og vold mot kvinner. I samtaleboken Egna röster, egna bilder (2014) intervjuer han somaliske innvandrere. I fjor kom Åberg med en pessimistisk rapport fra Malmö, og i vår er han aktuell med debattboken Landet där vad som helst kan hända.
Denne nye boken har ikke ett spesifikt motiv, snarere gjør forfatteren en vandring i svensk innvandringshistorie og dagens utfordringer. Sjangermessig hopper han fra intervjuer og løse refleksjoner til politisk analyse og historieleksjoner. Strengt tatt gaper Åberg over for mye til at boken kan kalles stringent. Men viljen til å skape et større bilde gjør den til nyttig lesning for oss som har fulgt den svenske debatten på avstand.
Likheter med Terje Tvedt
Fremfor alt er Lars Åberg opptatt av den multikulturelle ideologien slik den ble utformet i perioden 1975–2015. Her har han mye til felles med Terje Tvedt. Både Åberg og Tvedt gjør mentalitetshistoriske analyser av politiske veivalg. Begge peker på bistandspolitikken som en forløper til innvandringspolitikken og dissekerer det de mener er en både naiv og autoritaer politisk retorikk.
Men Åberg er en mer subjektiv forfatter enn Tvedt. Han tilkjennegir sitt eget politiske ståsted (Åberg er partiuavhengig venstresidevelger) og tar et visst medansvar for utviklingen. Der Tvedt skriver kompakte setninger om politikeres feiltrinn, kan en slentrende Åberg trekke linjene fra den i dag utskjelte multikulturalismen til sin egen ungdomstid på 1960-tallet og den begeistringen for mangfoldet som rådet blant progressive da.
Slik skaper han en mer sammensatt leseopplevelse enn Tvedt. Åberg vekker selvransakelsen snarere enn politikerforakten – for hvem var egentlig så veldig klarsynt om innvandringens konsekvenser for 20–30 år siden?
Neglisjerte motstemmer
Enkelte motstemmer fantes det riktignok allerede da. Et av de mest tankevekkende kapitlene i boken dokumenterer hvordan det på begynnelsen av 1990-tallet var flere som pekte på tendenser