Svensk debatt nå
Populisme er vanligvis et skjellsord og brukes om politikere som appellerer til folk på primitivt vis.
Det vil de ha en slutt på, de svenske journalistene Göran Greider og Åsa Linderborg. De er for så vidt kritiske til den høyrepopulismen som har resultert i brexit og Trump. Samtidig savner de en ekte folkelighet på den politiske venstresiden, en evne til å appellere til både den gamle og nye arbeiderklassen.
Greider og Linderborg kaller det venstrepopulisme. Stilistisk forsøker de å praktisere en slik folkelighet selv: Populistiska manifestet er ingen sammenhengende analyse, men en samling med 151 «teser».
Det er litt for langt mellom de slående påstandene, men Greider og Linderborg er skarpe når de kritiserer den svenske venstresidens tradisjonsrike «faktaresistens» mot ulike former for innvandringsregnskaper. «Den progressiva hållingen måste vara denna: Avvisa aldrig välgrundade fakta (…) Vi kan bara förändra världen om vi vet hur den ser ut.» mangfoldskompetanse og identitetspolitikk.
Forfatternes gode poeng er at slike debatter skaper splittelse snarere enn solidaritet.
Rasismeanklagene har åpenbart sittet løst i Sverige. Like åpenbart trenger man et språk for det som er diskriminering på bakgrunn av rase. Spørsmålet er hvordan man best kan identifisere og korrigere rasisme når det virkelig trengs. Det har heller ikke Arpi og Cwejman et skikkelig svar på.