Tre forslag for en bedre Oslo-fremtid

Volden på Stovner eskalerer, og lørdag kveld ble Natteravnene igjen kastet stein etter. Denne gangen endte det med at en Natteravner ble truffet i hodet. Samme natt var det en politipatrulje fra Manglerud, som ikke kjenner lokalmiljøet, som patruljerte i vår bydel. I situasjonen vi er i nå, er det ikke godt nok!

Barnefattigdom

I Groruddalens bydeler er mellom 22 og 24 prosent barnefattige. Bydelene gjør en tapper innsats, men har hverken økonomi eller mannskap som står i forhold til utfordringene. Trangboddhet og manglende økonomi gjør at mange av de fattige barna kjenner på et utenforskap, og dette utenforskapet utnytter kriminelle bakmenn for å drive sin lyssky virksomhet. Ungdom rekrutteres til et fellesskap, får tilhørighet og luksusvarer, men må på sikt selge narkotika og drive med annen kriminalitet. Dette skaper store kostnader for samfunnet.

På tross av alt det politikere har sagt og gjort, er barnefattigdommen tredoblet de siste ti årene. Nå er det på tide med konkrete tiltak slik at vi kan komme dette utenforskapet til livs. Fordi vi kun kjenner vår egen bydel, kommer vi med følgende forslag som vil passe på Stovner.

Forslag 1: Økonomiske midler

I Norge er det 101.300 barnefattige. Nå er det på tide med en målrettet politikk på dette feltet. En politikk som sørger for at barn som vokser opp i lavinntektshusstander, ikke faller utenfor samfunnet vårt. Dette vil kreve mye mer enn de 269 millionene som er avsatt til å bekjempe barnefattigdom.

Ungdom av i dag kjenner på utenforskapet når de ikke får delta i kulturelle aktiviteter på fritiden, som idrett og dans. Og dersom en ungdom ikke har råd til mobil, går han eller hun glipp av mange av de sosiale tilstelningene som kunngjøres gjennom sosiale medier.

En bydel som vår, med 2283 barnefattige, må få en helt annen finansiering enn dagens, gjerne gjennom bevilgninger minst ti ganger større enn årets midler til barnefattigdom. Det kan ikke forventes at Oslo kommune skal kunne klare dette på egen hånd. Altså må Stortinget bevilge penger til en nasjonal satsing.

Forslag 2: Organisering

Kampen mot barnefattigdom må organiseres i en egen offentlig instans.

Hver barnefattige familie må få en kompetent konsulent som både kan hjelpe dem og veilede dem inn mot resten av systemet. Som kan bidra med spisset tilskudd til kontingenter, personlig utstyr til aktiviteter, mobil, mobilabonnement, lokaler og innhold til bursdagsfester og ellers annet som bidrar til å forhindre utenforskap. Tilskuddene må gis på en måte som ikke stigmatiserer familiene, noe som igjen medfører ytterligere utenforskapsfølelse.

I og med at vi snakker om en offentlig organisering på lokalplan, er det naturlig at en slik organisering skjer i den enkelte kommune og bydel. Kampen mot barnefattigdom er så krevende at dette fordrer kompetent personale, og dermed er rekruttering og lønn også en faktor her. Vi trenger ha noe à la NAV for barnefattige. Et organ med kompetanse og gjennomføringsevne.

Forslag 3: Reell inkludering

I vår bydel er norskundervisningen for nye nordmenn stort sett på fulltid.

Det fører til at mange nyankomne mødre heller velger å vaere hjemme hvis de har muligheten. En reell integrering må starte med en samtale med den som skal laere seg norsk der en kartlegger hvilket nivå vedkommende befinner seg på og hvordan vi skal få til norskopplaering. I mange tilfeller vil det si en norskopplaering som vil måtte gå på deltid, slik at disse mødrene også kan passe sine barn.

Integreringen må starte der det enkelte individ befinner seg og ikke der vi ønsker at vedkommende skulle vaert. Vi vet om mange som etter 30–40 år i Norge ennå ikke kan gjøre seg forstått. Det vitner om at den integreringspolitikken vi har hatt, ikke virker i praksis. Vi ser for oss at familiens konsulent vil kunne ta samtalene, kartleggingen og legge opp en plan for språkopplaeringen. Vi må få et mer differensiert opplegg for norskundervisningen! Noen mødre vil komme annenhver dag og passe hverandres barn, mens andre vil komme til norskopplaering i et senter som er slik satt opp at de kan se sine barn i den tilstøtende barnehagen.

Disse tre forslagene er bare en liten del av det som må bli en helhetlig, nasjonal satsing mot barnefattigdom og utenforskap.

Fra vårt ståsted ser vi at vi må løfte blikket og se på dette som en nødvendig nasjonal dugnad. Vi må alle ta et felles tak for at vårt samfunn fortsatt skal vaere godt for alle. For spørsmålet er:

Hvor mange flere skal søke fellesskap i kriminelle miljøer før vi tar dette på alvor?