Dusjen på sykehjemmet minnet mest om en billig, ukentlig bilvask

Jeg har jobbet i flere år både i hjemmesykepleie og på sykehus, men inntrykkene fra denne praksisperioden er de sterkeste.

Den første praksisperioden alle sykepleiestudenter må gjennom er på sykehjem. Hos meg og mine medstudenter satte denne praksisen dype spor.

Vi hadde jo hørt historiene... Selve sykehjemmet lignet på korridorene på danskebåten. En av damene på lukket avdeling spurte stadig om når båten skulle stoppe så vi kunne gå av, og jeg mistenker at hun ikke engang var dement.

og vi utelukkende spiser for å holde kroppen i gang. Noen ganger gråt vi heldigvis også av glede. Som da det kom underholdningsgrupper til sykehjemmet og spilte sanger fra gamle dager, eller fortalte vitser med deres referanserammer. Da kunne demente synge med, og beboere som vanligvis ikke ville stå opp om morgenen kunne danse og klappe og le.

De eneste gangene jeg får gledestårer er når jeg tenker på fødsler, bryllup og dette. Likevel var jeg ikke forberedt på det som møtte meg som fersk sykepleierstudent. Jeg kunne sikkert skrevet en bok bare om disse fem ukene, men skal her holde meg til enkle sammenligninger alle kan forstå. For meg, en person som anser det å spise som den beste tiden av dagen, var måltidene en tragedie. Som en begravelse for alle gode assosiasjoner til mat. Men det vondeste var uten tvil å møte opp hver dag og møte depresjon og manglende livsglede. Jeg tror at jeg tidligere har tenkt på sykehjem som et koselig sted, fordi Dusjen på sykehjemmet minnet mest om en billig, ukentlig bilvask: Hvis bilen er kroppen din, og bilvaskeautomaten er meg, en usikker student, som står i fullt regntøy og spyler deg ned på en dostol. Hvis du ikke kunne tygge og måtte ha myk mat, så maten ut som noe de ville servert i en science fiction-film hvor evolusjonen har gjort appetitt unødvendig, gamle mennesker stort sett er koselige. Men denne praksisen minnet meg på at sykehjemmene er stedet der folk kommer for å dø.

Jeg har jobbet i flere år både i hjemmesykepleie og på sykehus i ettertid, men inntrykkene fra denne perioden er de sterkeste.

Jeg håper det har endret seg til jeg blir gammel.