- Ekstremt knyttet til hytta
– Hytta er nesten som et familiemedlem. Vokt deg for å flytte på svigermors duker og lamper, sier sosialantropolog Anita Nordeide.
– Hytta er nesten som et søsken. Men vokt deg for å flytte på svigermors duker og lamper, sier sosialantropolog Anita Nordeide. Hun studerer norsk hyttekultur.
– For meg er hytta selve stedet. Det er der sjelen min bor. Jeg kjenner hver en stein og hvert svaberg, sier kunstneren, forfatteren og fotografen Kristin von Hirsch.
Tre venninner gikk sammen på Kunst- og Håndverksskolen på slutten av 1950-tallet, og med sine respektive ektemenn fikk de mulighet til å bygsle hyttetomt på Hvaler tidlig på 60-tallet. De tre småbarnsfamiliene bygde hver sin lille hytte i 1964/65.
Kristin von Hirsch var fire år da hytta sto ferdig. Moren, billedhuggeren Turid Angell Eng, overtok hytta på 70-tallet.
Nå er det fire generasjoner som bruker den: Turid (80), Kristin (57) og hennes bror Hans (55), Kristins datter Pia (31) og brorens sønn Victor (24), og Ivo, Pias sønn (1 1/2 år)
– Jeg har vaert her hver sommer nesten hele mitt liv, og nå ser jeg barnebarnet knytte seg til den samme hytta. Det gir en følelse av tilhørighet som er sterk og fin, sier Kristin von Hirsch.
425.000 hytter
I Norge er det registrert ca. 425.000 hytter, ifølge Statistisk sentralbyrå. Nesten halvparten av befolkningen har tilgang til minst én. Det betyr at det er mange brukere av hver hytte.
– Når man kommer inn i en familie, er det viktig å like hytta. Det kan bli tatt dårlig opp hvis man ikke liker stilen og stedet. Man skal ikke flytte på svigermors duker og lamper, sier sosialantropolog Anita Nordeide, som jobber med prosjektet «Materialisering av slektskap. Norske hytter i eit livssyklusperspektiv» ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Sterke følelser for hytta
Sosialantropologen er opptatt av hvorfor det er så sterke følelser knyttet til hyttene.
– Hytta er nesten som et familiemedlem, nesten som et søsken, sier forskeren.
Hun forteller at mange passer på hytta året rundt. De får dårlig samvittighet hvis de ikke er der like ofte som de synes de bør.
– En person jeg intervjuet, fortalte en historie om en svigersønn som måtte sove på gulvet fordi sengene var altfor korte. Det kom ikke på tale å kjøpe nye senger. Først da han arvet hytta selv, ble det kjøpt nye senger som var lange nok, forteller Nordeide.
«Hytta som et familiemedlem»
Det gir absolutt gjenklang hos Kristin von Hirsch når sosialantropologen snakker om «hytta som et familiemedlem».
– Vi synes at hytta vår er den fineste, slik det jo er for alle nordmenn som eier en hytte. Da den ble bygget, var den 37 kvadratmeter, så har vi bygget på med 10 ekstra, forteller hun.
– Det er seks sengeplasser, og så
Når man kommer inn i en familie, er det viktig å like hytta. Det kan bli tatt dårlig opp hvis man ikke liker stilen og stedet.
Anita Nordeide, sosialantropolog
kan man ligge på langbenken i stuen. Så vi kan ha åtte på overnatting om alle er venner og vel forlikt. Men stort sett deler vi på sommerukene og møtes i overlappingshelgene, sier von Hirsch.
Vanskelig å eie sammen
Men mange opplever at det er vanskelig å eie hytte sammen på tvers av generasjoner.
– Det er en forventning om at hytta skal vaere samlende. Når det ikke er slik, blir det problematisk. Det er typisk konflikter rundt hvor ryddig man skal ha det, hvor mye vedlikehold som skal gjøres og hvordan man fordeler de økonomiske forpliktelsene, sier Nordeide.
Hvem som skal overta hytta?
Forskeren sier at det som kjennetegner de vellykkede løsningene i forbindelse med arv og generasjonsskifte, er at familien har snakket åpent hele veien om hva som skal skje med hytta videre.
– Det er lurt å snakke om hvem som skal overta hytta. Hvis det ligger en usikkerhet rundt dette, kan det skape problemer. Noen overtar kanskje ikke hytta før de naermer seg 60 år, og har ventet i mange år på en avklaring.
Venter og venter
– Mange jeg har intervjuet, snakker om at de går og venter og venter på å overta, og at de har lyst til å gjøre om og vedlikeholde hytta. Men det er fortsatt foreldre som sitter på eldresenteret eller sykehjemmet og bestemmer hvordan det skal vaere. Og «barna» på 50– 60 år tør ikke si at de ønsker seg ny sofa, da blir det ramaskrik, sier Nordeide.
Slekt følger slekters gang
Slik er det ikke hos hyttefamilien von Hirsch på Hvaler. Her har man snakket om hvem som skal overta hytta.
– Det er moren min som eier den og har det endelige ordet. Etter hvert arver broren min og jeg den i fellesskap, og vi er heldigvis vel forlikte. Etter oss arver våre to barn, og så videre. Her skal slekt følge slekters gang, smiler Kristin von Hirsch.
– Jeg er veldig glad for at vi har dette stedet. Det handler om hjertefølelse. Det handler om tilhørighet og fellesskap, så hytta er kilde til enorm glede.
Hva er egentlig komfort?
Det er ikke innlagt strøm eller vann, og det er biotoalett ute.
– Vi er enige om at vi ikke skal oppgradere så veldig. Vi liker at det er sånn. Det er med på å skape en annen rytme enn den man har hjemme. Jeg synes det er hyggelig å stå ute og vaske opp i baljer. Vi har vann i tønner, og så henter vi drikkevann på butikken eller i havnen.
– Men vi har solcellepanel, så vi får holdt liv i PC-ene. Det at vi kan vaere her og jobbe, utvider brukstiden, sier hun.
– Vi er jo etter hvert ganske mange, men så langt har vi klart å ikke bli uenige om noe vesentlig.
– Mange vanskelige følelser
Når folk hører at Nordeide forsker på hyttekultur, er det mange som tenker at det er et «lett» forskningsfelt.
– Men jeg kommer veldig ofte inn i kompliserte ting. Hytta er en trigger for vanskelige følelser og ting som har skjedd i barndommen. Informantene mine blir overrasket over seg selv, plutselig gråter de. Men det er helt forståelig, for hytta handler om sterke følelser og naer familie, sier stipendiat Anita Nordeide.
Kjaerlighet til tingene
Hver minste ting som er tatt med inn i hytta på Hvaler, er tenkt å passe til nettopp denne hytta. Det ligger mye omsorg og omtanke i det.
Kristin forteller også at hytta er en slags lakmustest i forhold til familiemedlemmenes kjaerester.
– Det er sånn at hvis vi merker at de trives, så ser vi det som et godt tegn for forholdet. Dette er kanskje en kuriositet, men det stikker faktisk nokså dypt.
– Kjaeresten til datteren min og Ivos pappa elsker dette stedet, og takk og pris for det! sier Kristin von Hirsch.
heidi.borud@aftenposten.no