Kunsten å kline som Jon Fosse
Og så sitter vi der i Logen i Bergen. Utmattet av tre timer kjedelig teater i tett luft. Vi vet at et annet sted i Bjørgvin har noen delt en øl. Kysset for første gang. Elsket i baugen på en båt.
Eller kanskje ligger de i solen med taerne i vaeret og leser Andvaketrilogien, mens de kjenner hjertet banke for det unge paret som søker husly i Bjørgvin. Leserne kan drømme seg inn i en verden bortenfor tid, mens de er inne i et nøkternt språklig rom.
Vi som er i Logen, må i stedet se på kulturministeren. Hun går på scenen for å holde en improvisert tale. Legger trykk på ord som «teatermagi», «urpremière» og «nynorsk», og hun sier at det å sette opp Jon Fosses romaner er «viktig».
Deretter viser hun veien til baren med en raus håndbevegelse.
Fra poetisk naerhet til små nuss
Men hvorfor er det viktig å ta Fosses litteratur til scenen? Trilogien finnes til 75 kroner i bokhandelen, og teaterversjonen har ingenting å tilføye.
Jo da, det er håndverksmessig greit utført. Forestillingen glir relativt friksjonsfritt gjennom Fosses historie. Lysskiftene er effektfulle, bakteppet fungerer som malerisk kulisse, og poesien i språket blir fortalt av klare røster. Siste akt, Kveldsvaevd, har også noen fine overganger mellom de forskjellige tidslagene i Fosses tekst.
Men sceneversjonen byr ikke på det forslitte ordet «teatermagi». Tvert imot: Den visker ut mange av nyansene i Fosses tekst. Karakterene er flatere. Den voldsomme kjaerligheten blir illustrert og forklart, men får aldri et scenisk eller følelsesmessig liv.
Kliningen er nussete og upersonlig. Jon Fosse er rett og slett bedre til å beskrive naerhet enn Hordaland Teater er til å vise det. Hvorfor er den da viktig som scenekunst? Eller for å stille spørsmålet på en annen måte: Hvem er forestillingen viktig for?
Koret som forsvant
Jon Fosses trilogi består av tre kortromaner, Andvake, Olavs draumar og Kveldsvaevd, som tilsammen ikke utgjør mer enn ca. 200 sider.
På smussomslaget står det sitater om at det er en bok om kjaerlighet, og underveis i lesingen provoserte dette meg. Er historien om Alida og Asle den rene kjaerligheten? Og bare det? Eller er det like mye en fabel om to fattige mennesker som velger å møte en rå og urettferdig verden med mer råskap og urett?
Asle dreper tre mennesker gjennom bøkene, og Alida ser ikke ut til å bry seg med det. Først forholder hun seg uvitende, deretter går hun inn i en fornektelse. Eller kanskje er hun bare likegyldig.
Bikarakterene brukes av Fosse som et speil mot kjaeresteparet – eller den rene kjaerligheten, om du vil. De målbaerer hva som er rett og galt, som et slags kor av prostituerte, gamle koner og sambygdinger.
Fint lys, kjedelig teater
Men Hordaland Teater har ikke grepet korets mulighet til å speile Alida og Asles handlinger eller lage en scenisk ramme rundt fortellingen. Det er litt vanskelig å skjønne hvor regissør og dramatiker Torkil Sandsund vil med sine seks skuespillere. De spiller i samme stemmeleie, bytter riktignok på noen luer og sjal, men ser ikke ut til å drive mye karakterarbeid.
Kanskje er nettopp dette et grep, men det er i så fall dårlig gjennomført. Den viktige birollen Åsleik, som får barn med Alida, blir plutselig en bråkete komediekarakter i siste akt. Da har publikum også fått ganske nok av den knirkete symbolikken med tepper som blir vind og middelalderkapper som betyr død.
Heldigvis lager lysdesigner Arne Kambestad nye scenebilder og spennende overganger i et nokså traust teaterlandskap.
Kulturpolitikk + prestisje = gjesp
Fosses roman tar ikke stilling til Alida og Asle. Det er to mennesker som bare er i verden, og det er nettopp dette som gjør romanen så vakker. Men når noen står på en scene, tvinges publikum til å forholde seg til dem ikke bare som levende mennesker, men også som en illusjon.
Flere moderne forestillinger leker med denne dobbeltheten. Skuespillerne er både seg selv – og denne andre. Men Andvake på Hordaland Teater forholder seg til bare ett lag: Gjenfortellingen.
Det er synd når Karl-Vidar Lende (Asle) på andre scener er en stor komedieskuespiller og Anne Wiig (Alida) har en scenekraft som skriker etter å bli brukt. Jeg lurer på hvordan Andvaketrilogien fant veien til scenen. Ville Festspillene i Bergen ha en urpremière fra en dramatiker som har sluttet å skrive teater? Kom prestisjen før den sceniske ideen?
Jeg håper uansett neste års festspillforestilling vil ha større kunstneriske enn kulturpolitiske ambisjoner.