Sykeliggjøring av Stovnerungdom

Barne- og ungdomspsykiater Pål Henriksen skriver i Aftenposten 24. mai at han reagerer på et «snevert politifokus» etter oppslag om vold hos ungdom på Stovner.

Jeg jobber som psykolog med ungdom til daglig. Jeg er enig i at «de blir ikke voldelige på 15- eller 18-årsdagen sin», og at det ikke er mulig å «løse» voldsproblemet med politi. Det forbauser meg imidlertid at Henriksen håper at det å ansette en skolepsykolog på Stovner videregående vil merkes på kriminalstatistikken.

Igjen blir et større samfunnsproblem forsøkt løst på individnivå, som om samtaler på et kontor med en psykolog skal gjøre alt disse ungdommene ikke begår kriminelle handlinger!

Som psykolog møter jeg mange unge som strever psykisk. Mange av disse lever i familier med dårlig økonomi, i trange boliger og har for få gode voksne rundt seg som følger opp. Dette vet vi at påvirker psykisk helse og kriminalitet i stor grad – overalt. Det blir skivebom å pøse på med flere tiltak som psykolog, foreldrekurs og barnevern og tro at vi da vil forebygge kriminalitet og psykiske problemer. Helsepersonell kan forhåpentligvis bidra, men kan ikke alene løse samfunnsproblemer ved å iverksette tiltak rundt hver enkelt ungdom og familie.

Unge som strever trenger mange gode voksne rundt seg i det daglige. Alle må bidra for å forebygge ungdomsproblemer, familie, naboer, kollegaer, barnehageansatte og laerere. Tiltak som vil hjelpe både på Stovner og andre steder er for eksempel å gi plass til flere i arbeidslivet, å tilrettelegge for meningsfull aktivitet og en levelig økonomi for dem som ikke kan jobbe og ha et mye større fokus på gode relasjoner med voksne for barn og unge.

Å ruste opp behandlingsapparat, barnevern og politi er bra, men ikke nok! Ungdom på Stovner trenger ikke noe annet enn annen ungdom for å ha det bra. Vi må snakke om å forebygge problemer i hele samfunnet, ikke sykeliggjøre en ungdomsgruppe i en bydel i Oslo.