Talljuks om arbeidskrim i skatteetaten
Bare 10 prosent av sakene innmeldt som arbeidskrimsaker i skatteetaten er i realiteten slike saker. Kan vi godta talljuks fra etaten som krever pinlig nøyaktighet fra skattyterne?
I disse dager har de fleste nordmenn gjort seg flid med å levere skattemeldingen, som det nå heter. Nåde den som glemmer en lønnsslipp eller er lemfeldig i sin omgang med reisefradraget. Skattesystemet er slik innrettet at det er oss skatteytere, og ikke etaten, som sitter med bevisbyrden i saker mellom oss og skattefuten.
Med dette som bakteppe var det underlig å lese Klassekampens oppslag 9. mai om en intern rapport fra skatteetaten. Konklusjonen var at etaten bedriver massiv feilrapportering om arbeidskriminalitet, også kalt a-krim. Nå har jeg lest rapporten som tar for seg 4500 saker innmeldt som a-krim, men som slår fast at kun 451 av disse sakene faktisk er akrimsaker i en organisert form.
De ulike regionene har naermest tatt med «rått og røti» av skattemessige uregelmessigheter og slengt det inn under posten a-krim. Årsaken skal vaere at man har ulike definisjoner av hva som er akrim. Utrolig, men sant!
Dette avslører en slurvete omgang med tall og definisjoner som er mildt sagt sjokkerende fra en etat med ord på seg for å vaere en pirkeetat, og som gjerne liker å ta en titt opp i din lommebok.
Alt i en sekk
De som står bak den interne rapporten, har foretatt stikkprøver blant saker som skatteregionene har meldt inn som akrim. Stikkprøvene viser at det «kan se ut som om alle saker i enkelte bransjer er definert som a-krim», skriver de. Dette gjelder saerlig bygg- og anleggsbransjen, restauranter og transport.
Saker som gjelder «svart» omsetning har også fått merkelappen a-krim. Det samme gjelder «svart» lønn til daglig leder eller private utgifter som er fradragsført på firma. Også kontroll på en byggeplass stemples uten videre som a-krim. Dette er temaer som i seg selv ligger langt utenfor begrepet a-krim.
Rapportskriverne konkluderer med at man innen etaten ikke har en felles forståelse for nøkkelbegreper i disse sakene. De reiser tvil om kontrollinnsatsen er riktig fokusert, og mener det kan stilles spørsmål ved om prioriteringen er i tråd med etatens strategi på området.
Bakmenn går fri
Kun 13 prosent av sakene er rettet mot bakmenn, altså personer som befinner seg i toppen av de kriminelle nettverkene.
Rapportskriverne slår fast at dette bryter med intensjonene om nettopp å ta bakmennene. Også her rotes det kraftig med definisjonene. Mens noen med sin definisjon oppgir at ti bakmenn er tatt, kan en annen region fortelle at en bakmann er stoppet i samme type sak.
I det offentlige har vi noen som heter målstyring, et norsk ord for innføring av New public management. I praksis betyr det ofte at man finner frem tall som gir bifall oppover i systemet i offentlig etater.
Jeg har lenge vaert skeptisk til tall fra de tverretatlige a-krimsentrene. Vi hører stadig at disse melder at flere titalls nettverk og bakmenn er stoppet. Men vi ser få resultater i form av tiltaler eller dommer. Den interne rapporten i skatteetaten bekrefter langt på vei mine mistanker. A-krim er i vinden, og mange vil vise til gode resultater. Noen lar seg trolig friste til å pynte på tallene.
Feil i fra i fjor
Dette er ikke første gang skatteetaten går i baret i sine fremleggelser av tall knyttet til arbeidslivskriminalitet.
For drøyt et år siden kunne skattedirektør Hans Christian Holte i en pressemelding slå fast at det var en klar nedgang i a-krim med 8 prosent innenfor ferdigstillelse av bygg. Nedgangen skulle ifølge Holte skyldes målrettet kontrollinnsats.
Bladet Kapital tok i fjor høst for seg rapporten som dannet grunnlaget for pressemeldingen. Den fortalte en helt annen historie om økning i a-krim på andre områder. Et av funnene var dessuten at kontrollene var for dårlige.
En annen rapport fra det nasjonale tverretatlige senter mot a-krim, NTAES, sa heller ingenting om nedgang. Den slo derimot fast at de kriminelle tilpasser seg økt kontroll og oppmerksomhet ved å ta i bruk nye metoder.
Svaret skattedirektøren ga til Kapital som forklaring på upresise tall og analyser, var den gang:
«Skatteetaten ønsker i pressemeldinger å fremheve nyheter og forhold som slår positivt ut for egen virksomhet.»
Det er grunn til å stille noen spørsmål. Kan vi i det hele tatt stole på tall fra skatteetaten? Har etaten et problem med å kommunisere med samfunnet?
Einar Haakaas har skrevet boken «Svartmaling – kriminelle bygger Norge», tidligere ansatt i Aftenposten.