Faren min tok livet sitt da jeg var liten. Det blir liksom for vanskelig å snakke om.

Jeg skjønner det er kjipt at du ikke fikk jakken til 5000 kroner. Men noen ganger er vi kanskje vel opptatt av de små problemene, eller?

Alle vennene mine snakker hele tiden om psykiske lidelser. Ikke bare vennene mine, men man ser det overalt i mediene. Det er blitt en slags trend. Du kan sammenligne det med en merkeveske. Plutselig har alle en, og hvor enn du går, ser du den samme vesken. Du vet ikke om de egentlig liker vesken, de bare har den fordi alle andre har den.

Akkurat sånn er det med psykiske lidelser også. Plutselig har alle det, uten å vite hvorfor. I dagens samfunn skal alle skille seg ut, helst ved å ha sine helt egne psykiske problemer. Nei, jeg har ikke sosial angst, jeg har panikkangst, det er noe helt annet!

Verden går under

Venninnene mine har angstanfall på angstanfall over hver minste ting. Da mener jeg virkelig hver minste ting. Hvis de for eksempel har fått en kvise, er det nesten som om verden går under.

Eller når det er snø ute, og de går inn i en dyp vinterdepresjon som de tror at bare de har og som visstnok er fullstendig umulig å komme seg ut av. Snø, hallo? Hva er det å bli så forbanna trist og tungsindig av? De plaprer i vei om hvor vanskelig livet er, i hver minste detalj.

Ikke nok med at du må høre på de samme mikroproblemene flere hundre ganger, du skal også vise sympati og vaere enig i alt de sier. Alt.

Så må du for all del ha full forståelse for hvor vanskelig det er at de ikke får den jakken de ønsker seg, at de har to prøver på en uke, at familien ikke skal til Italia men til Frankrike på sommerferie i år. Stakkars, stakkars dem.

«Faren min tok livet sitt, han»

Men hvis jeg finner på å nevne at «Jeg skjønner at det der med Frankrike er vanskelig, men faren min tok livet sitt, han», da blir det helt stille.

At faren min tok livet sitt da jeg var liten, blir liksom for vanskelig å snakke om. Det er greit å snakke om at man får angstanfall av gutter, kviser, klespress og feil feriedestinasjon, men når problemene blir litt vel heavy, da blir det liksom plutselig helt tabu å snakke om.

Sånne ting – sånne skikkelige psykiske problemer, akkurat dem er det faktisk bedre for alle at man bare holder inni seg. Mest opptatt av egne problemer. Folk er dessuten som regel mest opptatt av sine egne problemer.

Da pappa døde, var mamma nødt til å ringe til han som eide leiligheten pappa bodde i, for å fortelle hva som hadde skjedd. «Jeg må fortelle at leietageren dessverre døde for noen dager siden», sa mamma, «han tok livet av seg».

Eieren virket mest beskymret for leiligheten. Mamma forklarte at det heldigvis ikke var blitt noen skader på den. Takk og pris for det, liksom.

På skolen laerer vi at alle har en psykisk helse. Vi lever i verdens rikeste land, og noen ganger henger vi oss kanskje vel mye opp i de små problemene, eller? Selv om det sikkert er kjipt at man ikke fikk den jakken til 5000 kroner, er det vel muligens en sjanse for at det går over uten terapi, liksom?

Aftenposten kjenner debattantens identitet.