Sunniva Sørheim (19):
Videregående er som å bli utsatt for blitzkrig og fallende bomber, tre år i strekk
Det er et sirkus som trenger inn i kroppen og ødelegger den sakte.
Jeg er misfornøyd! Jeg er oppgitt fordi jeg ikke er tilfreds! Jeg er sint, jeg er såret! Men jeg er ikke ferdig.
Videregående er et sirkus med elefanter som tramper i tinningen, akrobater som bruker øyeballene mine som trampoline og knivkastere som bruker hjertet som blink. Videregående er som å bli utsatt for blitzkrig og fallende bomber, tre år i strekk. Innleveringsfrister, fremføringer, prøver og fagsamtaler er bomber som konstant får stressirenene til å gå. Bomber som legger hjernen i ruiner.
Gjør kroppen lammet
Jeg liker å skrive, jeg liker å laere om energiomsetningen, jeg liker å lese bøker, jeg liker å snakke politikk og jeg liker å filosofere. Men jeg liker ikke å gjøre dette med et sirkus i kroppen som for hver innleveringsfrist gjør kroppen min lammet og blind. Lammet etter altfor store anstrengelser og blind for fremtiden på grunn av mine egne forventninger.
Husk at vi er mennesker. Mennesker som prøver å finne ut av hvem vi er, mennesker som skal ta store avgjørelser for fremtiden, avgjørelser som avhenger av seksere. Vi er mennesker som drømmer om et liv, om kjaerligheten og om fremtiden. Husk. Vi er mennesker som ikke er ferdig utviklet, mennesker hvor mange av oss ikke har debutert for første gang! Så si meg: Hvorfor i mørkeste natten skal noen av oss få fremtidsplanen sin ødelagt på grunn av at tidsfristene aldri slutter å falle?
Noe må gjøres, tidsfristene er for mange, og presset vi legger på oss selv, blir av den grunn for stort. Vi rekker ikke å rydde opp ruinene i hjernen før et nytt angrep kommer. Litt etter litt utslettes alt. Skolefagene kjemper om plassene i det som er igjen av hjernen. En hjerne som er belastet av så mye press og stress at kroppen snart går opp i flammer. Vi trenger pustepauser med faerre bomber.
Jeg er sint, jeg er såret!
Det er min skyld at jeg er blind. Jeg er blind fordi mine egne forventninger har presset glør ut av øynene mine, men det kan ikke vaere meningen at vi til slutt ikke klarer å stå i flammene. Og nå er jeg er ferdig, for jeg har stått i flammer i snart tre år. La det komme, la det regne aske i blodårene mine! La det svi glør gjennom huden min! La det komme! La tidsfristhelvete komme, for jeg er ferdig. I dag er jeg ferdig med å krige! I dag er dagen der jeg har sluttet å legge fremtidsplaner.
For med forventninger kommer skuffelser, og med skuffelser kommer nederlag. Videregående er et sirkus som trenger inn i kroppen og ødelegger den sakte. Jeg orker ikke tidsfrister som faller og faller. Bombene har falt i snart tre år, og jeg har stått i flammer! Jeg er misfornøyd! Jeg er oppgitt fordi jeg ikke er tilfreds! Jeg er sint, jeg er såret!
Nå snakker jeg til deg. Ja, deg. Du som leser dette akkurat nå. Se meg inn i øynene, og si til deg selv at ingen overlever å stå i flammer i tre år. Lov meg at du sier det! For til slutt, til slutt, blir man utbrent.
Hvorfor i mørkeste natten skal noen av oss få fremtidsplanen sin ødelagt på grunn av at tidsfristene aldri slutter å falle?