Nye høyder av anarki
I Aftenposten 18. mai har Øystein Tunsjø en kommentar til min kronikk 6. mai, hvor jeg i ti punkter beskriver hvordan internasjonal politikk fragmenteres. Grunnleggende prinsipper er i spill, internasjonale institusjoner svekkes, og forhandlingsløsninger til felles beste er sjelden vare.
Tunsjøs kritikk går ikke så mye på de ti punktene, med unntak for noen polemiske bemerkninger. For eksempel at «verden (ikke) faller fra hverandre fordi samarbeidet i Europa vakler». Det har jeg naturligvis ikke skrevet, men problemene med det europeiske integrasjonsprosjektet er en del av det globale bildet. Brexit og ytre press fra USA kan for øvrig slå begge veier.
Så nevnte jeg Dominique Moisis banebrytende bok The Geopolitics of Emotions. Dette er blitt til en betraktning av « . . . den geopolitiske utviklingen ... som et produkt av «følelser», slik Lodgaard foreslår». At det for eksempel er en utbredt følelse av ydmykelse i Midtøsten, og at dette gjenspeiles i politikken, er et fremmedelement i Tunsjøs realpolitiske paradigme fra tidligere tider, men det påvirker tenkningen både i og utenfor regionen. I dagens globaliserte verden må vi ta slikt inn over oss, for informasjonen flyter så lett at det ikke er noe sted å gjemme seg.
Hasardiøs antagelse
Verden har mange maktsentra, men preges mer og mer av forholdet mellom Kina og USA. Tunsjø mener denne bipolariteten gir økt sannsynlighet for langvarig fred og refererer til rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen under det forrige bipolare systemet, som ikke førte til krig mellom dem. Det er en hasardiøs referanse, for det var naere på, og historikere har påpekt at vi flere ganger hadde hellet på vår side. Tunsjø antyder også at atomvåpnene har en fredsbevarende effekt. Det er en lang diskusjon, og om dette kan man mene og tro for og imot. Men hverken Tunsjø eller jeg vet, for det finnes ikke entydige, dokumenterbare svar.
Tunsjøs hovedpoeng er imidlertid at vi nå er på vei tilbake til normalen i internasjonal politikk med «tradisjonell stormaktspolitikk, maktbalansering, polaritet, atomvåpen og geopolitikk (som) kan fostre stabilitet og orden». Mine ti punkter peker i samme retning. Her er det mye vi er enige om. Paradigmet har rett nok begrenset overføringsverdi, for tidligere tiders internasjonale skikk og bruk passer dårlig med den globaliserte verdens betingelser og utfordringer, men dette er Tunsjø sikkert åpen for.
En hardere og mer krevende verden
Uenigheten melder seg når Tunsjø tar den gamle normalen til inntekt for stabilitet og orden. Han ber oss anerkjenne dette. Derfor er det ikke så farlig om mine «begrensede ordensskapende mekanismer» ryker. Verden faller ikke fra hverandre av den grunn.
For meg betyr svekkelse av FN og andre internasjonale institusjoner, av folkeretten, multilaterale avtaler og rustningskontrollordninger, tilløp til proteksjonisme, nullsum tenkning og større uforutsigbarhet en høyere grad av anarki. Anarki er også en ofte brukt betegnelse på «normaltilstanden». Det er en oppskrift på ustabilitet og uorden som har utviklet seg over flere år, men som har nådd nye høyder i det siste. Nyhetsbildet er så fullt av illustrasjoner at det er unødvendig å tvaere ut poenget. Dette er en hardere og mer krevende verden, saerlig for små land.