Vanskelig å få kjønnsbalanse i organer

Balanse mellom mann og kvinne er kompliserte greier, ikke bare i hjemmene, men dessverre også i norsk kommunepolitikk.

Til tross for et velment forslag fra et offentlig utvalg kommer Stortinget trolig ikke til å lovfeste kjønnsbalanse i kommunestyrer og andre folkevalgte organer når saken kommer til behandling om noen dager.

Norge har kvinnelig statsminister, utenriksminister, finansminister, stortingspresident og høyesterettsjustitiarius. Alle tre regjeringspartier ledes av kvinner. I Regjeringen er ni av 20 statsråder kvinner, på Stortinget er kvinneandelen lavere, men dog 40,8 prosent.

Alt dette er resultater av en lang, seig og stolt kamp som har vakt internasjonal oppsikt. Knapt noe land i verden er kommet lenger med sitt likestillingsarbeid enn nettopp Norge.

Butter på oppløpssiden

Men nå butter det – helt på oppløpssiden til den totale og lovfestede kjønnsbalansen i politiske organer. Det er noen hensyn til demokratiske prinsipper som roter til alt sammen. Stortingets kommunalog forvaltningskomité har strevd med problemstillingen i noen tid, som ledd i arbeidet med å forenkle og modernisere rammeloven for det kommunale selvstyret – kommuneloven. Torsdag avgis innstilling i saken.

Fra før stiller kommuneloven krav til kjønnsbalanse på de enkelte partienes valglister. Men kommunestyrer kan ende opp som rene gubbevelder eller kjerringklubber likevel. Årsaken står greit forklart i Regjeringens proposisjon om endringer i loven:

«Dersom for eksempel fem lister får valgt inn hvert sitt medlem i et organ med fem medlemmer, kan det føre til at det blir fem medlemmer med samme kjønn. En slik sammensetning vil vaere i tråd med loven ettersom det ikke er mulig å stille krav til kjønnssammensetningen for en liste som kun får inn ett medlem.»

Likestillingen i kommunene har nådd en grense. Så mest sannsynlig ofres den matematisk komplette kjønnsbalansen på demokratiets alter, etter en skjønnsmessig vurdering

Utvalget delte seg i to

Så hva gjør man? Et eget kommunelovutvalg, ledet av tidligere fylkesmann Oddvar Flaete i Sogn og Fjordane, balet i tre år med dette og en mengde andre spørsmål før det leverte sin innstilling i 2016.

Et klart flertall i utvalget, 11 mot 2, ville presse kjønnsbalansen på plass: «Flertallet foreslår at der det ene kjønnet blir underrepresentert i organet som helhet, skal kandidater fra det underrepresenterte kjønnet rykke opp på den listen som har fått flest stemmer.» Noen syntes at det hørtes vrient ut. Utvalgets mindretall på to kom til at «flertallets forslag er et ytterligere kompliserende element i allerede svaert utilgjengelige regler. Forslaget vil også medføre at noen partier i praksis kan tvinge andre partier til å velge inn medlemmer til organet med et bestemt kjønn.»

En rekke kommuner sendte inn sine synspunkter i høringsrunden – uten at sakens kjerne ble lettere tilgjengelig av dét. Tysnes kommune mente at «dersom kravet til kjønnsbalanse skal gjelda for organet som heilskap, bør representant for det underrepresenterte kjønnet rykka opp frå den lista med minst røyster. Lista vil ha faerrast stemmer og det kan difor argumenterast med at dette er eit mindre inngrep i lokaldemokratiet enn om at opprykk skal skje frå lista med flest stemmer.»

Et skeptisk departement

Mindretallet har alltid rett, ifølge Ibsens doktor Stockmann. Kommunal- og moderniseringsdepartementet, nå ledet av Monica Maeland (H), har da også stilt seg på linje med det vesle mindretallet i kommunelovutvalget.

«Departementet er skeptisk til å innføre en ordning hvor hvem et parti eller en gruppe får valgt inn i organet, kan bli påvirket av hvem andre partier eller grupper velger inn. Felles for alle forslagene til hvordan man kan sikre kjønnsbalansen, er at noen partier eller grupper vil måtte velge andre medlemmer enn de medlemmene partiet eller gruppen selv ønsker.»

Så mest sannsynlig ofres den matematisk komplette kjønnsbalansen på demokratiets alter, etter en skjønnsmessig vurdering. Og det får vi kanskje leve så noenlunde med, saerlig fordi det tas et annet likestillingsgrep i dette lovarbeidet: Kommunene oppfordres til å holde seg med en kommunedirektør i stedet for rådmann som øverste administrative leder. Utvalget ville lovfeste denne kjønnsnøytrale tittelen, mens departementet og trolig stortingsflertallet vil opprettholde en viss frivillighet for kommunene i valg av stillingsbetegnelse.

Formannskapet overlever

Derimot gjøres ingenting med navnet på formannskapet, da dette er et historisk begrep med røtter helt tilbake til formannskapsloven fra 1837. «Likestillingshensynet er heller ikke like framtredende her, siden dette er navnet på et organ og ikke en tittel for enkeltpersoner», heter det i proposisjonen.

Også Fylkesmannen kan sikkert leve greit med det. Kommunal- og forvaltningskomiteen avgir innstilling torsdag.