Rapport fra promperommet
Scenen ble ramponert, det var promping med maling og drikking av egen urin. Panini-BoysRoom viser at provokasjon også er viktig i videobloggernes tidsalder.
Det er svett, tett og eksistensielt ensomt, og det er blitt ett av de farligste motivene i vår tid.
Jeg snakker om gutterommet.
Der 17-åringer radikaliseres, terrorister skriver sine manifester og moralsk forkvaklede mennesker finner likesinnede i sene nattetimer. Vegard Vinge og Ida Müllers seks timer lange performance Panini-BoysRoom på Festspillene i Bergen utforsker dette motivet til det ekstreme. Ragnar Brovik, arkitektlaerlingen fra Byggmester Solness, har bygget en enorm katedral i Sentralbadet. Her skal han baesje maling utover et maleri og tisse seg selv i munnen. Han skal ta oss med inn i Peer Gynt, med seg selv iscenesatt som Peer. Ingrid er en utstillingsdukke, som Peer/Ragnar penetrerer etter å ha boret et hull i hennes vagina. Solveig er en maskert tenåringsjente, som blir filmet mens hun har sex på gutterommet.
«Å urinere i munnen har han gjort før, så jeg blir ikke provosert,» sa en kritiker til meg etter forestillingen. Andre anmeldere har kommet med samme kritikk. Vinge/Müller blir beskyldt for å utforske de samme anale områder forestilling etter forestilling, og flere mener teaterduoen bør fornye seg. Provokasjon som virkemiddel har som kjent en bakside: Det fungerer bare de første gangene.
I 1970 var det uhørt at ensemblet i Hair var nakne rett før teppefall. Men utover 80-tallet ble nakenhet et hyppig brukt virkemiddel i blant annet Stein Winges forestillinger og sjokkeffekten forvitret.
Betyr det at grenser alltid må flyttes? At nakenhet blir til sex som igjen blir til urinering og fetisj, mens performancepublikumet klapper hele veien til Syndefallet?
Vår bluferdige tid
Jeg mener historien har vist oss det motsatte. Det som var greit i fjor, kan vaere svaert provoserende i år. Tenk bare på hvordan vi ser på kvinnerepresentasjon på en helt annen måte i 2018 enn i 2016. Samtidig er hele offentligheten blitt mer bluferdig. Brageteatret fikk motbør fordi en forelder trodde at en dukkespiller var naken i ett sekund under en barneforestilling. Det var han aldri, det var en illusjon, men likevel ble forestillingen endret. I vår har debatten gått om Den siste kongsfesten på Det Norske Teatret. Morgenbladets anmelder Ilene Sørbøe stilte spørsmål om skuespillerne var redde for å si nei til å delta i en forestilling der kvinnerollene først og fremst hadde mye sex og lite klaer. Det gikk senere ensemblet ut for å avkrefte. Da jeg møtte Vegard
Provokasjon som virkemiddel har som kjent en bakside: Det fungerer bare de første gangene.
Vinge i forrige uke, snakket han om at det var krevende å lage kunst i en sensitiv medieoffentlighet. Han var redd for at noen elementer skulle bli tatt ut av sin sammenheng og plutselig bli til en mediesak utenfor hans kontroll. Det førte til en viss grad av selvsensur, fortalte kunstneren.
Fra Ibsen til gutterom
Vegard Vinge har en skjebnevenn i Henrik Ibsen. Også han opplevde at stykkene ble skandalesaker i pressen. Flere kritikere var opprørt over de mange umoralske ingrediensene i Gengangere, og stykket ble ikke oppført i Norge før 19 år etter at det kom ut. Akkurat som Ibsen vil Vinge tematisere vår tid gjennom en serie overskridelser. I Panini-BoysRoom er Peer Gynt en representant for alle misforståtte menn. Og hva gjør den misforståtte mannen i 2018? Han starter en blogg. Han leker med våpen og seg selv. Han svetter alene på et rom. Vegard Vinge inviterer publikum inn, mens vi hele tiden vurderer om det er riktig å vaere med.
I en scene kaster han Solveig ut mot en publikummer. Den tilfeldige tilskueren dekker ansiktet sitt til, liksom for å beskytte seg fra det som skjer på scenen. En annen tilskuer vurderer å gripe inn under en nakenscene med samme karakter, fordi hun lurer på om skuespilleren er gammel nok. En festspillfrivillig kommer ilende til når teatergruppen begynner å ramponere scenen.
Sint og rystet
Når forestillingen er inne i sin sjette time (uten pause) inviterer Brovik til punkdans, men det er ingen som vil danse. Isteden klapper publikum for å få en avslutning på det hele, men Vinge nekter å gi seg før vi er inne i neste døgn. Da jeg endelig slipper ut av Sentralbadet, noen minutter over midnatt, sjangler jeg av ren trøtthet. Jeg er ikke egentlig så provosert av tiss, baesj og dukkesex, jeg er mest sur for at det ikke sluttet tidligere. Men jeg er også rystet. Rystet over å vaere vitne til et stort mørke, men likevel kjenne en viss empati.