Man kan lure på hvordan det ser ut inni hodet på Anja Garbarek

Elektronisk skranglejazz utgjør det emosjonelle lydsporet til Jo Strømgrens forvrengte univers i The Road Is Just A Surface.

Musikkteater

The Road Is Just A Surface

Musikkteaterforestilling avAnja Garbarek og Jo Strømgren.

Den Nationale Scene i Bergen Med Anja Garbarek, Line Tørmoen og Bergmund Waal Skaslien

Stykket fortjener flere oppsetninger enn de to som er satt opp på Festspillene. Det er godt over ti år siden Anja Garbarek sist slapp et album. Når hun nå er tilbake, er det sammen med koreograf Jo Strømgren, i et helintegrert scenisk verk som blander musikk, dans, teater, performance, og videokunst på Den Nationale Scene i Bergen. Stykket er et av årets større bestillingsverk, og festspillsjef Anders Beyer har selv sagt at dette er stykket han gleder seg mest til.

Det innfrir. Garbareks musikk er like skjev og skranglete som før og viser frem en vrangside av sinnet, der minner, barndom og identitet er rustent og uskarpt. I møte med koreograf Jo Strømgrens musikalske tilnaerming til dans og bevegelse blir det rart og mørkt på en finurlig måte.

Flukten fra et låst sinn

På scenen står Garbarek selv, sammen med danser Line Tørmoen og bratsjist Bergmund Waal Skaslien. Sammen utgjør de et slags persongalleri, men skillene mellom dem er uklare. Skaslien som Bob er kanskje den sentrale rollen, og vi følger ham gjennom en utvikling fra å vaere et begavet barn til å bli en svaert funksjonshemmet voksen. Tørmoens rolle er beskrevet som «Bobs drivkraft» – hun uttrykker det søkende, det fortvilte, det sterke og det svake. Tematikken er ordlagt i programmet: Det handler om å lete etter utveier når man føler seg låst i sitt eget sinn.

De fleste som har opplevd noe lignende vil kjenne igjen dette på scenen. Andre vil kanskje lure på hvordan det egentlig ser ut inni hodet på Anja Garbarek.

Kaleidoskop av assosiasjoner

Garbarek fremstår som både forteller og hovedperson, der hun i hvit legefrakk og laboratoriebriller undersøker de andre gjennom sang og bevegelse. Videoprojeksjoner er med på å understreke forskningsassosiasjonene: På veggen flimrer bilder av hjerneskanninger, intrikate tannhjul og mekaniske sammenhenger.

Garbareks musikk er stemningsfull og stilig, Skasliens bratsjspill inderlig ensomt, Tørmoens bevegelser fascinerende vakre. Sammen med videoen og de rare rekvisittene – et traktoraktig kjøretøy, en mekanisk belg og et svaert titteskap i form av en slags campingvogn – er resultatet et kaleidoskop av assosiative elementer som publikum kan plukke fra hverandre og sette sammen igjen slik de selv vil. Den som leter etter en lineaer historie vil bli skuffet, men det betyr slett ikke at det er mangel på sammenheng.

Musikk og dans i dialog

Man kan innvende at alle de forskjellige elementene slår hverandre litt ihjel. Garbareks musikk blir tidvis overdøvet av alle det forskrudde visuelle, og saerlig Tørmoens dans kunne med fordel fått mer plass.

Fans av Garbarek vil sannsynligvis føle seg hjemme i dette alternative universet av indre kaos, men det er mye å hente her for flere. Musikken gjør seg godt i samspill med Jo Strømgrens visuelle skråblikk, og stykket fortjener flere oppsetninger enn de to som er satt opp på Festspillene.