Gjelder ikke arbeidsmiljøloven for laerere?
Elevvold: Jeg hadde ingen anelse om at vi hadde en livsfarlig elev på skolen.
«Hva, tok du på ham? Han er jo livsfarlig!» utbrøt rådgiveren ved min skole da jeg fortalte hva jeg hadde opplevd dagen før. Jeg måpte, for jeg hadde ingen anelse om at vi hadde en livsfarlig elev på skolen. Vi laerere ble ikke informert. Jeg var blitt alvorlig skadet og en kontoransatt varslet politiet, men ingen kom meg til unnsetning: Hverken politiet, rektor eller noen andre fra ledelsen. Kort tid etter fikk mine elever, som hadde vaert vitne til at jeg nesten ble drept med et strupegrep, beskjed fra skoleledelsen om at de ikke skulle snakke om det inntrufne. Rektor var mest bekymret for om elevene hadde tenkt å slutte på skolen.
En rettsløs felle
Dette skjedde for fire år siden på Oslo Handelsgymnasium. Jeg var blitt offer for elev-vold og opplevde umiddelbart at jeg var havnet i en rettsløs felle der både kollegene og skoleledelsen oppførte seg som om jeg var problemet. Det var et dobbelt sjokk: Først holdt jeg på å bli drept på arbeidsplassen, så ble jeg naermest utpekt som synderen fordi jeg hadde tatt på en elev som sammen med fire andre presset seg inn i klasserommet midt i en undervisningstime.
Denne våren gikk jeg til sivil erstatningssak mot Oslo kommune og Utdanningsetaten. Jeg krevde oppreisning og erstatning. Retten kritiserer Utdanningsetaten for ikke å ha verktøy å bruke overfor ekstremt utagerende elever eller lar vaere å bruke de midler etaten faktisk har. Retten frifinner likevel etaten for grov uaktsomhet.
Resultatet ble, ikke overraskende, at jeg ble sittende igjen med svarteper og hele regningen (saksomkostninger, posttraumatisk stress og skader på strupen) for min arbeidsgivers unnfallenhet. Konklusjonen blir at skolen og etaten ustraffet ofret både min, mine 80 kollegers og skolens 1000 elevers helse og sikkerhet ved ikke å gjøre noe overfor den voldelige eleven, mens jeg ble «straffet».
Når jeg i tillegg svarer på spørsmål fra mediene i stedet for å tie stille (den første journalisten banket på døren først 10 måneder etter hendelsen!), reagerer kolleger som om det er jeg som skader skolens gode navn og rykte og ikke Oslo kommune (som ikke tar ansvar for skader på arbeidsplassen, slik andre arbeidsgivere må) og skoleledelsen (som tar mer hensyn til elever enn laerere).
En privat sak?
På en rekke punkter er likevel dommen kritisk til Oslo-skolen. Videre inneholder dommen feil som gir et godt juridisk grunnlag for å anke, noe jeg nå ser meg nødt til å gjøre.
Fagforeningene forstår åpenbart ikke at denne saken gjelder alle laerere og alle skoler i Oslo, og at dommen derfor bør ankes. At det var min skole og jeg som ble rammet, var jo en tilfeldighet.
Nå er jeg sykmeldt og snart er jeg pensjonist. Er det virkelig riktig at dette forblir en privat sak? Jeg tror ikke det og føler ansvar for de mange tusen kollegene land og strand rundt, som kan bli rammet av samme ansvarsløshet fra arbeidsgiver. Rettsløsheten må erstattes med rett, og laererorganisasjonene må ta grep.