Fra industrikultur til kulturindustri
Kunst og kultur er virkelig integrerte deler av industrimuseet. I noen tiår på 1800-tallet var Blaafarvevaerket Norges største industriarbeidsplass og stedet der 80 prosent av verdens produksjon av blåfarge skjedde.
I år feirer museet 50 år og er kåret til Årets museum. Og det skjer mye nytt der hvert år. Sommersesongen startet for noen uker siden. Det 8 kilometer lange museet er blitt en favoritt for besøkende.
Reddet av enkeltpersoner
Med den lave statusen industrikulturminner har hatt i Norge helt frem til i dag, er det grunn til å tro at anlegget ikke hadde eksistert uten seig utholdenhet og tøff kampvilje fra privatpersoner. Det samme gjelder for øvrig Kistefos-Museet på Jevnaker, som ble reddet av Christen Sveaas, og som er en institusjon i internasjonal toppklasse med sin meget kresne skulptursamling. Den vokser hvert år, og sommersesongen startet sist søndag.
Blaafarvevaerket kunne også vaert tapt eller ligget brakk, hvis det ikke var for to enkeltmennesker og deres visjoner og ideer: Ja, for en innsats ekteparet Kjell Rasmus (1933–2000) og Tone Sinding Steinsvik har gjort i tiår etter tiår for å berge og utvikle dette store industrianlegget. Når jeg går rundt der og observerer hvor gjennomført og vakkert alt er, er det lett å glemme at absolutt alt er gjort her, spade for spade, bygning for bygning, plen for plen.
Skepsisen til denne grandiose ideen – for det var den – har vaert stor og seig. I lokalavisen Bygdeposten 5. mai sa Tone Sinding Steinsvik noe treffende om akkurat dette: «Vi hadde en tanke om hva dette kunne bli, men det er ikke enkelt å formidle en visjon.» Riksantikvaren var lenge eneste offentlige instans som trodde på prosjektet.
Blaafarvevaerket har alltid vaert radikalt og nytenkende, ja, i naermest uforståelig grad: Å ta vare på et industriminne var én sak, det var ikke vanlig. Enda mer uvanlig var det å fylle anlegget med kunst og kultur og også ta vare på naturen rundt. Denne miksen var noe nytt i Norge.
Norsk og nordisk kunst
Men hva er så forbindelsen mellom Blaafarvevaerket og norsk kunst? Jo, 1880-tallet, da norske kunstnere strømmet til for å oppleve naturen rundt Simoa. Frits Thaulow kom først, Edvard Munch var en av mange som fulgte etter.
De årlige sommerutstillingene fra 1978 ble raskt en nasjonal attraksjon. Det startet med Christian Skredsvig og fortsatte med Harriet Backer, Kitty Kielland, Erik Werenskiold, Nikolai Astrup, Gerhard Munthe og mange flere. Fokuset ble så utvidet til nordisk kunst, med blant andre Carl Larsson og Anders Zorn. Senere, i låven på Nyfossum, har vi kunnet se blant andre Synnøve Anker Aurdal, Ida Lorentzen, Peder Balke og Ørnulf Opdahl.
En av årets tre nye utstillinger er «Hjemmets skatter». Malerier fra 1700-tallet og til i dag viser hvordan porselen og annen keramikk har hatt en plass i våre hjem og vårt liv. Kunsten på Blaafarvevaerket sier ofte mye om historie og samfunn, i år som tidligere år.
Etter 50 år er Blaafarvevaerket en nasjonal perle – der industrikultur er blitt kulturindustri, i positiv mening.