Magisk sørgesang
årets norske oversettelse (Går, gikk, har gått fra 2015 – en roman om flyktningkrisen – kom på norsk i fjor).
Den er en eksistensielt svimlende «hva hvis»-fortelling. I hver av bokens fem deler dør den kvinnelige hovedpersonen, i fire mellomspill vekker fortelleren henne til live igjen:
«Men om moren eller kanskje faren hadde revet opp vinduet den natten, krafset til seg en håndfull med snø fra vindusbrettet og stappet den innunder skjorten til barnet, da kunne barnet plutselig ha begynt å puste igjen […]».
Mulighetene i et liv
Slik forteller Erpenbeck om alle mulighetene som ligger i et liv, om alle de ukjente historiene vi baerer i oss, om tid (tekstens ikkelineaere formgrep får meg iblant til å tenke på en forfatter som skotske Ali Smith), skjebne og tilfeldigheter, og hun gjør det på en måte som knytter det lille livet intimt sammen med det store.
I romanens første del er det et spedbarn, av delvis jødisk opphav, som dør i Galicia (keiserriket Østerrike-Ungarn) i 1902, i den andre er hun tenåring i Wien like etter første verdenskrig, i den neste trofast partimedlem i Moskva under Stalin-tiden, dernest bejublet forfatter i Øst-Tyskland, før hun til slutt, som 90-åring, ender sine dager i Berlin etter murens fall.
I en bok der store deler av handlingen foregår i Sentral-Europa gjennom hele det forrige århundret, flyttes stadig både de geografiske og de mentale grensene.
God oversettelse
Denne koblingen av det personlige og det politiske kan minne litt om flere av finsk-estiske Sofi Oksanens bøker.
Erpenbeck er likevel en adskillig mer avansert forfatter. Det viser seg i frapperende narrative grep, som river teppet vekk under leserens føtter, i fantasikraften, og i en fortettet, poetisk prosa som tillater store variasjoner i stil.
Stilen er da også glimrende ivaretatt i den norske versjonen. Ute Neumanns oversettelse fremstår hele veien som imponerende sikker og uanstrengt.
Noe av romanens fascinasjonskraft ligger i den distanserte måten Erpenbeck behandler sine personer på. De er utstyrt med få, om noen, fysiske attributter og kalles moren, faren, bestemoren, datteren og så videre – samtidig som hun tilfører dem perspektiv som gjør at man føler seg naert forbundet med dem.
I bokens første del er eksempelvis morens sorg over det døde barnet så vakkert og presist fremstilt at det vekker en sterk, fysisk reaksjon.
Men der den jødiske moren i åpningen av boken har skikker og regler hun kan håndtere sorgen med, er sønnen som sørger over sin mor i romanavslutningen, overlatt til seg selv. Slik setter Erpenbeck vår moderne, ikkereligiøse tid i et tankevekkende, grelt lys:
«[…] og der skal han gråte som han aldri før har grått, og likevel kommer han til å spørre seg, […], om disse rare lydene og krampetrekningene virkelig er det eneste mennesket har fått å sørge med.»
Nobelpriskandidat?
Flere, deriblant Morgenbladets solide kritiker Frode Johansen Riopelle, har lansert Jenny Erpenbeck som kandidat til Nobelprisen i litteratur.
Det er et forslag det er lett å gi sin tilslutning til.
Jenny Erpenbeck besøker Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i dag og i morgen.