Nytt liv fra en grøt av fett og safter
Forvandlingen fra egg og larve til puppe og insekt, metamorfosen, har alltid forbløffet og forundret folk.
For to tusen år siden skrev Ovid at menneskenes historie er underlagt forvandlingens kraft. Han kalte boken Metamorfoser. Senere slo betegnelsen rot blant biologer. For formenes forvandling er en del av all utvikling, eller «transformasjon», som Darwin kalte det. Et spektakulaert eksempel finner man blant sommerfugler, selv om mange andre insekter formår det samme.
Ingen pubertet for larvene
Tenk deg en larve, en sånn liten pølselignende mark, men det kan like gjerne vaere de hvite spyfluelarvene i søppelet, veamarken i en trestokk eller mygglarvene i en søledam. Hvem skulle tro at dette snart skal bli til smellvakre sommerfugler, lynsnare fluer, barske biller eller yndige mygg? Larvene virker fiks ferdige.
De har munn og øyne, fordøyelse, muskler og nerver. De slapper av i solen, passer seg for fiender og gjør sitt beste i en travel hverdag. Adferdsmessig viser de også komplekse responser, de laerer av sine feil og gjør sine erfaringer. Alt ligger an til at de snart vil finne en partner, reprodusere og deretter gå alderdommen verdig i møte. Men de har aldri hørt om puberteten. Larver kjenner ikke kjødets lyst. De har hverken testikler, eggstokker eller kjønnsorganer.
Gravlegger seg selv
Og plutselig en dag bryr ikke sommerfugllarvene seg om mat lenger. I stedet marsjerer de vekk fra matfatet de har levd på og søker en mørk og stille avkrok. Mange nattsommerfugler går helst til ro i en hule larvene skraper ut i løs jord. De gravlegger bokstavelig talt seg selv.
Og så følger forpuppingen. Larvehuden rulles av som en strømpe, og til syne kommer en sigarformet skapning, uten munn, armer og bein og uten evne til å spise, sanse eller gå. Inni går det meste av kroppsvevet i oppløsning.
Makrofager, disse amøbelignende cellene som har tjent larvens immunforsvar og vernet mot virus og bakterier, vender seg plutselig mot kroppen og begynner å fortaere kroppsvev, i et slags autoimmunt Armageddon. Muskulatur, tarmer og en del andre organer oppløses også «av seg selv» (som man så lettvint sier når man ikke forstår noe), ved at enzymer fra cellenes mikroskopiske fordøyelseskjertler bryter ned de egne cellestrukturene. Vevet fordøyer simpelthen seg selv. Mekanismen kalles «autolyse», men blir ikke mer begripelig av den grunn.
En formløs, blek klump
«Før havet, landjorden og himmelen fantes bare kaos, en formløs klump», skriver Ovid. Og slik er det. Om man åpner puppen inneholder den lite annet enn en blek, fettaktig masse og litt grønnlig saft. Er den død? Den virker slik, der den ligger som en liten egyptisk mumie nedi tussmørket. Men det er ikke ute med den likevel. Enkelte mikroskopiske små «øyer» av celler overlever. De har ligget spredt omkring i larvens kropp uten noen funksjon, og kalles imaginalskiver. Og nå begynner disse cellene å dele seg.
Dag for dag tar de nye strukturene form, ved å gjøre bruk av den oppløste grøten av fett og safter. Fra disse små cellegruppene krystalliserer så den nye kreasjonen frem. Sommerfugler oppstår dermed etter et prinsipp som er svaert annerledes enn organismer ellers.
Alle vanlige dyr og borgere av denne klode tar jo form ved gjentatt deling av den første befruktede eggcellen. Veksten skjer fra sentrum og utover i alle retninger. Sommerfugler derimot, oppstår så å si overalt og samtidig, naermest lik isroser som vokser frem på bilruten, fra et par dusin imaginalskiver.
Sjelens gjenfødelse
Og det nye er så annerledes at man ikke i sine villeste fantasier kunne gjettet at det var en «transformasjon» av larven. Seks slanke bein tar form, med underlige smakssanser på taerne. I hodet dannes kompliserte fasettøyne, og to elegante antenner strekker seg opp og fremover. Munndelene er fullstendig annerledes, og består nå av et opprullet rør som bare kan ta til seg blomsternektar og føde i vaeskeform. På ryggsiden gror det ut svaere hudfolder og flortynne membraner, besatt med kompliserte skjellstrukturer og presist fordelte farger eller mikroskopiske linser, der lyset snart skal brytes i strålende farger. I huden dannes et stivt, skall-lignende ytre skjelett. Og ikke minst dannes endelig kjertler for produksjon av spermier og eggceller i den sylindriske bakkroppen.
Og så er sommerfuglen klar for livet. I mange kulturer har metamorfosen symbolisert sjelens gjenfødelse. Men uansett fortolkning er det en vakker påminnelse om at liv og biologi fortsatt er full av gåter. Heldigvis. Artikkelen er et tilrettelagt utdrag fra tidsskriftet Naturens temanummer om insekter.