Mye mer enn Murakami!
En kronikk om japansk litteratur i Norge? Akkurat nå? Det må bli en festtale!
For hvordan ellers beskrive hvordan det føles å brenne for japansk litteratur i disse dager? Hele seks japanske forfattere gjester Norsk litteraturfestival på Lillehammer denne uken. Det er første gang så mange japanske forfattere samles i Norge på én gang, og det ville ikke overraske meg om det var en enestående begivenhet også i europeisk målestokk.
Unikt på Lillehammer
På Lillehammer får publikum en helt unik mulighet til å bli kjent med forfatterne og deres forfatterskap gjennom opplesninger og samtaler. Det blir spennende møter mellom japanske, norske og tyske forfattere og kunstnere – litteraere samtaler, poesi- og musikkperformance og urfremføring av en blodfersk teateroversettelse. Under festivalen lanseres også den mest ambisiøse samlingen av japanske noveller som hittil har vaert utgitt i Norge, Knakketiknakk:Korte fortellinger fra Japan 1895–2012. Gjennom 35 tekster fra 35 forfattere får norske lesere et tverrsnitt av en usedvanlig rik novelletradisjon over en periode på drøyt 120 år. Fire av forfatterne er til stede på Lillehammer.
Årets festivalprogram sender et tydelig signal om at japanske forfattere har inntatt norske bokhyller, og at japansk litteratur er langt mer enn Haruki Murakami. Murakami har med sin eventyrlige suksess gjennom mange år vaert innbegrepet av japansk litteratur, og for mange har han også vaert en døråpner: Murakamis magiske univers har gjort norske lesere nysgjerrige på andre japanske forfattere.
Noen har funnet paralleller til Murakamis magiske realisme i Hiromi Kawakamis underfundige fortellinger om usannsynlig vennskap og kjaerlighet. Noen har latt seg fascinere av Yukiko Motoya, som gjennom fjaerlette nedslag i et kvinneliv tegner et dyptloddende bilde av ensomhet og isolasjon. Andre trekkes mot Hiromi Itōs rå og kroppslige lyrikk, hvor hun med brutal aerlighet skildrer alt fra sex og fødsler til mat og drapsfantasier. Atter andre fascineres av hennes rake motsetning, Takashi Hiraide, poeten som meisler ut labyrintiske dikt med presis kompleksitet, eller skildrer med en kombinasjon av naerhet og intellektuell refleksjon hvordan dagliglivets monotoni kan forstyrres av møtet med en fremmed katt. Yoko Tawada er allerede kjent blant det norske lyrikkpublikumet for sine rytmiske og tidvis humoristiske lyddikt, men også som en essayist som med lysende klarhet utforsker rommet mellom sitt japansk morsmål og språket i Tyskland, hvor hun er bosatt. Andre igjen har oppdaget Mieko Kawakami – som Haruki Murakami selv fremhever som sin generasjons fremste forfatter – og lar seg begeistre av hennes skildringer av hva det vil si ikke bare å ha, men å vaere en kvinnekropp.
Også utenfor festivalprogrammet er det nok å ta av: fra Ryū Murakamis rå psykothrillere, Takiji Kobayashis skremmende aktuelle proletarlitteratur, Kirino Natsuos brutale og humoristiske husmorkrim til Banana Yoshimoto, som med varme skildrer hvordan mennesker i samfunnets utkant kan finne og støtte hverandre.
Direkte oversettelser
Det som skjer nå, er eventyrlig for oss som brenner for japansk litteratur. Men hvordan har vi kommet hit? Japansk litteratur har – kanskje overraskende nok – en lang historie i Norge. Carl Bocks Orientalske eventyr kom allerede i 1885, mens den første japanske romanen utgitt på norsk – Kyokutei BakinsMaaneglytt ei uversnatt: ei soge um synd og elsk – kom i 1904. Størsteparten av utgivelsene på 1900-tallet ble ikke oversatt fra originalspråket, men via et tredje språk – oftest engelsk eller tysk – og det var først gjennom Inger ogMasahiko Inadomis arbeid på 1960- og 70-tallet at vi i Norge fikk direkte oversettelser fra japansk. Likevel var det alminnelig praksis til langt inn på 2000-tallet at japanske romaner ble oversatt via tredjespråk. Da jeg som student begynte å drømme om å bli oversetter på midten av 2000-tallet, var Ika Kaminka – som oversatte Haruki Murakami – den eneste andre japanskoversetteren jeg kjente til, og jeg følte meg slett ikke sikker på at det var plass til flere oversettere fra det som de fleste anså som et eksotisk språk.
Siden er vi blitt stadig flere i vårt lille fagfellesskap, og i stedet for å måtte knive om de samme oversettelsene, opplever vi paradoksalt nok at jo flere som oversetter, desto mer arbeid blir det til alle. Det er som en omvendt markedsøkonomi, hvor tilbudet skaper etterspørselen. Forklaringen er trolig enkel: Jo flere japanske bøker som oversettes, desto mer interesse skaper de, både enkeltvis og tilsammen. I tillegg gjør innkjøpsordningen fra Norsk kulturråd det mulig for forlagene å satse på ukjente forfattere.
Løftes frem
Bøker trives best i godt samspill med andre omkring seg. Enkeltutgivelser kan vaere interessante i seg selv, men det er først når en bok begynner å snakke med andre, at den for alvor utfyller sitt poI
tensial. Denne samtalen mellom bøker – og menneskene som skriver og leser dem – er det som løftes frem på Lillehammer denne uken. Vi som elsker litteratur, uansett hvor den kommer fra, gleder oss hemningsløst.
Magne Tørring (f. 1978) har arbeidet som skjønnlitteraer oversetter og formidler av japansk litteratur siden 2006. Han har blant annet oversatt Hiromi Kawakamis «Merkelig vaer i Tokyo» (2015), Mieko Kawakamis «Pupper og egg» (2013), Takiji Kobayashis «Krabbeskipet» (2010) og er redaktør og oversetter av antologien «Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012». Han er også medlem av foreningen Yonda! Yonda! som skal fremme interessen for japansk litteratur i Norge.