Det Kristin Clemet ikke vil se
Kristin Clemet må få ha sine egne meninger om hvordan det er å jobbe under Astrid Søgnen. Men ikke sine helt egne fakta.
Kristin Clemet synes å mene at problemene med ytringskulturen i Oslo de siste 15 årene, i den grad de eksisterer, må skyldes Inga Marte Thorkildsen, som har vaert skolebyråd de siste seks månedene. I sin bredside mot byråden innprenter Civita-leder Clemet Aftenpostens lesere at «faktum er» at «det er vanskelig å se at det er en saeregen ytringsfryktkultur akkurat i Oslo-skolen».
Tidligere skolestatsråd Clemet er skolepolitisk naert knyttet til Høyre-skolen, som Søgnen har presidert over i Oslo de siste par tiårene. Jeg synes likevel leserne fortjener å se noen fakta, ikke bare belaeres av Clemet om hva «faktum er».
Etter Søgnens maktovertagelse
I årene etter Søgnens maktovertagelse som utdanningsdirektør i 2000 merket pressefolk at noe var forandret i Oslo-skolen. Det var blitt vanskelig å få hovedstadens skolefolk til å mene noe offentlig.
I november 2004 forelå Oslo Redaktørforenings rapport om ytringsfrihet og lojalitetsplikt blant skoleledere i Oslo og Akershus. 168 skoleledere hadde svart anonymt, rundt 60 av disse fra Oslo kommune.
Over 50 prosent av skolelederne både i
Oslo og Akershus svarte ja til at de opplever eller har opplevd følgende: «Kravet til lojalitet overfor arbeidsgiver har gjort at du har vegret deg for å delta i den offentlige debatten.»
I Oslo mente 79 prosent at mulighetene til offentlig å komme med kritiske kommentarer til prioriteringene til deres overordnede var blitt dårligere de siste årene. Prosentandelen for Akershus var 60.
83 prosent av skolelederne i Oslo svarte at «kravene til lojalitet fra skolelederne overfor kommunens øverste administrative og politiske ledelse» var blitt «mer strenge» de siste årene. Dette var Søgnens nye regime. Prosenttallet for Akershus var 66.
Saeregen ytringsfryktkultur i Oslo
Det var nettopp en saeregen ytringsfryktkultur i Oslo, sterkere enn i Akershus, som kom til syne i denne undersøkelsen.
En kvinnelig rektor vitnet om egne negative opplevelser: «Saerlig de siste fem åra har det vaert veldig vanskelig å skulle gå ut i media med noe som helst. Styringssystemet i Oslo har gjort det slik at det forlanges mer lydighet. […] Jeg uttalte meg i en sak, og ble innkalt på møte der jeg sterkt ble kritisert for måten tingene hadde blitt presentert på i media. […] Senere har jeg også skjønt at jeg ble straffet lønnsmessig.»
En mannlig rektor fortalte at «etter at Søgnen startet som skoledirektør, har disse endringene fått mye skarpere kanter, spesielt de aller siste årene».
«Sersjantsjiktet» har stor makt
Det er ikke Søgnen personlig som går rundt og knebler uønskede ytringer. Da jeg arbeidet med boken Kunnskapsbløffen (2011), påpekte en kvinnelig skoleleder overfor meg at sersjantsjiktet av «områdedirektører» har fått mye makt i Søgnens skolesystem.
«Vi tør ikke å si fra. Vi tør ikke å be om diskusjoner», sa hun. «Folk frykter at hvis de faller i unåde, blir de omplassert ved første og beste anledning. Vi har sett det skje. Med påskudd om at vedkommende ikke er endringsvillig, eller ikke leverer de forventede resultatene.»
Clemet kan ikke ha helt egne fakta
Det overrasker meg at Kristin Clemet fastslår at «faktum er» at det er vanskelig å se noen saeregne problemer med ytringsfriheten under Astrid Søgnens regime. Saerlig siden undersøkelsen til Norsk Lektorlag fra 2011 fant den samme urovekkende tendens som Redaktørforeningen i 2004:
66 prosent av lektorene i Oslo mener de ikke kan uttale seg fritt til journalister om hvordan de vurderer forholdene ved skolen sin. Gjennomsnittet for de andre fylkene var 47 prosent.
40 prosent av rektorene i Oslo sier seg enige i at «jeg er redd for å kritisere forhold ved skolen i offentligheten av frykt for negative reaksjoner». Gjennomsnitt for de andre fylkene var 26 prosent.
Kristin Clemet må få ha sine egne meninger om hvordan det er å jobbe under Astrid Søgnen. Men ikke sine helt egne fakta.