Den stille sorgen

Et samlivsbrudd kan utløse en dyp sorg, men den vies lite oppmerksomhet. Også fra dem som er tettest på.

Den stille sorgen, kaller Sissel Gran sorgen som oppstår i skilsmissens kjølevann. Stille, ikke fordi den ikke kan arte seg som høylytt for partene idet de gråter, hyler ut sine beskyldninger, sin smerte og sin angst for det som skal komme. Denne sorgen er stille fordi den vies liten oppmerksomhet i partenes naere omgivelser. Hvor er SMS-ene som sier «tenker på deg», «ha en fin dag», etc.?

Jeg skal vaere aerlig, det har kommet slike meldinger, men de fleste fordi jeg selv har sendt ut en beskjed om hva som har skjedd; «Jeg og NN har flyttet fra hverandre, det er en tung tid for oss begge. Hilsen XX». De som ikke kjenner oss som par, og som kun kjenner meg, gjerne kolleger, har vaert veldig støttende. Jobben er et godt sted å vaere i en slik fase, der er det små lapper, en e-post, en blomsterbukett og bare generelle spørsmål om hvordan jeg har det, innimellom at jeg utfører mine helt vanlige arbeidsoppgaver. Jeg begynner ikke å gråte i møter, jeg forteller ikke alle om alt hele tiden, men noen vet, og de er vennlig oppmerksomme.

PARPROBLEMER DELES SJELDEN.

Det er imidlertid de andre jeg savner. Venner, de som har vaert hjemme hos meg på middager, som jeg har sittet på lekeplassen sammen med da barna var små, de som har fulgt oss som par gjennom flere år. Hvorfor hører jeg ikke noe? Hvorfor kan de ikke si noe, sende en vennlig hilsen?

Disse tankene har bidratt til følgende refleksjoner: Hvor mange vet egentlig noe om hvordan man har det som par? Selv om jeg har vaert åpen om parterapi og utfordringer, så kom skilsmissen som en stor overraskelse for mange. Paret er så privat, relasjonen så intern, og utfordringene i parforholdet kommer sjelden til overflaten i vennekretsen. Egne utfordringer kan deles med en eller flere venner. Det vaere seg søvnproblemer, utfordringer på jobb, angst og depresjoner likeså. Men parets utfordringer deles sjelden. Det er som om dette paret, det som Sissel Gran kaller den tredje parten i forholdet, ikke er en part som hverken ber om hjelp eller innsyn fra selv de naermeste.

Kunne man tenke seg at en slik åpenhet kunne bidratt til å styrke det moderne paret? I parforhold snakker vi med andre, med venner og familie om barna våre, om barneog ungdomsoppdragelse i mange år, og laerer mye og utvikler oss i foreldrerollen, nettopp gjennom slike gode diskusjoner. Vi deler også de utfordringene vi har med våre gamle foreldre, med søsken og andre slektninger. Men vi eksponerer i svaert liten grad de voksnes relasjon.

ALENE, SÅRBAR OG HUDLØS.

Sorgen er stille. 30 års samliv skal gjøres opp. Mange små og store beslutninger skal foretas, samtidig som verdigheten til begge parter skal opprettholdes. Det er en krevende situasjon når man opplever seg så alene, så sårbar, så hudløs. Når partene ikke er enige om beslutningen, og den ene føler seg så maktesløst fragått, mens den som går, opplever stor grad av skam og skyld for at en familie mister sin grunnvoll. Og det er så stille.

Svar:

Sorgen det ikke sendes blomster til, blir det også kalt. For mange opplever, som deg, at de ikke får den omtanken og omsorgen som de skulle ønske etter et samlivsbrudd. Vi har liksom ikke noen tradisjon for å sende blomster – eller på andre måter vise at vi bryr oss – til noen som blir skilt, slik vi gjerne gjør i forbindelse med dødsfall i naermeste familie. Selv om et samlivsbrudd av og til kan vaere minst like vondt.

MANGE AVVENTER Å SI NOE.

Noe av forklaringen på denne manglende oppmerksomheten er trolig knyttet til at samlivsbrudd ofte oppleves som mer uoversiktlig og uavklart enn dødsfall. En av partene har jo på et vis ønsket bruddet og går formodentlig videre til noe som er bedre. Den andre parten står på sin side kanskje ribbet tilbake, men kan like fullt vaere den som har mest ansvar for at det ble et brudd. Hvem som har mest skyld i bruddet, er for øvrig også et stridstema i mange tilfeller. På samme måte som det kan bli mye konflikter om barna og pengene. Et samlivsbrudd er dessuten ikke nødvendigvis like endelig som døden – noen finner tross alt tilbake til hverandre igjen. Og omgivelsene har sjelden det fulle innblikket i hva som ligger til grunn og hvem som har tatt initiativet, og om partene har flyttet fra hverandre på midlertidig eller permanent basis. Dermed er det forståelig nok fristende for venner og bekjente ikke å foreta seg noe spesielt, eller å kommentere bruddet med mindre noen av de involverte selv bringer det på bane.

Folk som deltar i støttegrupper etter samlivsbrudd, begrunner ofte deltagelsen i gruppen med at de ikke har fått tilstrekkelig støtte og omsorg fra familie og slektninger eller venner og bekjente. De opplever gjerne at omgivelsene nokså fort går lei av å høre om samlivet og bruddet, mens de selv har behov for å dele tanker og følelser med andre som virkelig forstår hvor krevende og tungt det faktisk er, i lang tid etter at samlivet er avsluttet. Ikke så rart, kanskje, for et samlivsbrudd er som regel mer enn en avgrenset livshendelse. Det er vel så mye en prosess som man kanskje aldri blir helt ferdig med. Ikke minst hvis man har felles barn.

BELASTNINGENE STØRRE ENN MANGE TROR.

Dette omsorgsunderskuddet kan nok vaere ekstra stort for den som velger å gå – fordi man da har valgt det selv, og fordi sympatien ofte er sterkere overfor den som er blitt påført bruddet. Omgivelsene har også en tendens til å undervurdere intensiteten og varigheten av belastningene ved samlivsbrudd. I mine undersøkelser har jeg funnet at én av fire får psykiske problemer som varer ved i minst to år etter selve bruddet. De som selv har tatt initiativet, kommer jevnt over litt bedre ut enn de som blir forlatt, men mange av dem sliter like fullt med psykiske vansker i lang tid etterpå.

Derfor burde vi som samfunn ha større åpenhet om, og oppmerksomhet på, hva det faktisk innebaerer å gå gjennom et samlivsbrudd – ikke bare for barna, men også for de voksne. Jeg tror for øvrig du har rett i at mange parforhold kunne vaert reddet dersom vi hadde hatt mer åpenhet om de problemer og utfordringer vi alle kan slite med i vårt samliv. For da ville vi kunne utløse mer støtte og hjelp fra omgivelsene, og kanskje ville det også gjøre det lettere å leve med problemene og utfordringene uten å måte avslutte samlivet. Og forhåpentlig kan ditt innlegg bidra til nettopp det; at vi faktisk får større åpenhet om og oppmerksomhet på utfordringer knyttet til både samliv og samlivsbrudd.

Omgivelsene

har en tendens til å undervurdere intensiteten og belastningene ved samlivsbrudd.