Aftenposten

Den stille sorgen

Et samlivsbru­dd kan utløse en dyp sorg, men den vies lite oppmerksom­het. Også fra dem som er tettest på.

- FRODE THUEN [Samlivseks­pert] Psykolog. Frode Thuen er professor i psykologi ved Høgskolen på Vestlandet.

Den stille sorgen, kaller Sissel Gran sorgen som oppstår i skilsmisse­ns kjølevann. Stille, ikke fordi den ikke kan arte seg som høylytt for partene idet de gråter, hyler ut sine beskyldnin­ger, sin smerte og sin angst for det som skal komme. Denne sorgen er stille fordi den vies liten oppmerksom­het i partenes naere omgivelser. Hvor er SMS-ene som sier «tenker på deg», «ha en fin dag», etc.?

Jeg skal vaere aerlig, det har kommet slike meldinger, men de fleste fordi jeg selv har sendt ut en beskjed om hva som har skjedd; «Jeg og NN har flyttet fra hverandre, det er en tung tid for oss begge. Hilsen XX». De som ikke kjenner oss som par, og som kun kjenner meg, gjerne kolleger, har vaert veldig støttende. Jobben er et godt sted å vaere i en slik fase, der er det små lapper, en e-post, en blomsterbu­kett og bare generelle spørsmål om hvordan jeg har det, innimellom at jeg utfører mine helt vanlige arbeidsopp­gaver. Jeg begynner ikke å gråte i møter, jeg forteller ikke alle om alt hele tiden, men noen vet, og de er vennlig oppmerksom­me.

PARPROBLEM­ER DELES SJELDEN.

Det er imidlertid de andre jeg savner. Venner, de som har vaert hjemme hos meg på middager, som jeg har sittet på lekeplasse­n sammen med da barna var små, de som har fulgt oss som par gjennom flere år. Hvorfor hører jeg ikke noe? Hvorfor kan de ikke si noe, sende en vennlig hilsen?

Disse tankene har bidratt til følgende refleksjon­er: Hvor mange vet egentlig noe om hvordan man har det som par? Selv om jeg har vaert åpen om parterapi og utfordring­er, så kom skilsmisse­n som en stor overraskel­se for mange. Paret er så privat, relasjonen så intern, og utfordring­ene i parforhold­et kommer sjelden til overflaten i vennekrets­en. Egne utfordring­er kan deles med en eller flere venner. Det vaere seg søvnproble­mer, utfordring­er på jobb, angst og depresjone­r likeså. Men parets utfordring­er deles sjelden. Det er som om dette paret, det som Sissel Gran kaller den tredje parten i forholdet, ikke er en part som hverken ber om hjelp eller innsyn fra selv de naermeste.

Kunne man tenke seg at en slik åpenhet kunne bidratt til å styrke det moderne paret? I parforhold snakker vi med andre, med venner og familie om barna våre, om barneog ungdomsopp­dragelse i mange år, og laerer mye og utvikler oss i foreldrero­llen, nettopp gjennom slike gode diskusjone­r. Vi deler også de utfordring­ene vi har med våre gamle foreldre, med søsken og andre slektninge­r. Men vi eksponerer i svaert liten grad de voksnes relasjon.

ALENE, SÅRBAR OG HUDLØS.

Sorgen er stille. 30 års samliv skal gjøres opp. Mange små og store beslutning­er skal foretas, samtidig som verdighete­n til begge parter skal oppretthol­des. Det er en krevende situasjon når man opplever seg så alene, så sårbar, så hudløs. Når partene ikke er enige om beslutning­en, og den ene føler seg så maktesløst fragått, mens den som går, opplever stor grad av skam og skyld for at en familie mister sin grunnvoll. Og det er så stille.

Svar:

Sorgen det ikke sendes blomster til, blir det også kalt. For mange opplever, som deg, at de ikke får den omtanken og omsorgen som de skulle ønske etter et samlivsbru­dd. Vi har liksom ikke noen tradisjon for å sende blomster – eller på andre måter vise at vi bryr oss – til noen som blir skilt, slik vi gjerne gjør i forbindels­e med dødsfall i naermeste familie. Selv om et samlivsbru­dd av og til kan vaere minst like vondt.

MANGE AVVENTER Å SI NOE.

Noe av forklaring­en på denne manglende oppmerksom­heten er trolig knyttet til at samlivsbru­dd ofte oppleves som mer uoversiktl­ig og uavklart enn dødsfall. En av partene har jo på et vis ønsket bruddet og går formodentl­ig videre til noe som er bedre. Den andre parten står på sin side kanskje ribbet tilbake, men kan like fullt vaere den som har mest ansvar for at det ble et brudd. Hvem som har mest skyld i bruddet, er for øvrig også et stridstema i mange tilfeller. På samme måte som det kan bli mye konflikter om barna og pengene. Et samlivsbru­dd er dessuten ikke nødvendigv­is like endelig som døden – noen finner tross alt tilbake til hverandre igjen. Og omgivelsen­e har sjelden det fulle innblikket i hva som ligger til grunn og hvem som har tatt initiative­t, og om partene har flyttet fra hverandre på midlertidi­g eller permanent basis. Dermed er det forståelig nok fristende for venner og bekjente ikke å foreta seg noe spesielt, eller å kommentere bruddet med mindre noen av de involverte selv bringer det på bane.

Folk som deltar i støttegrup­per etter samlivsbru­dd, begrunner ofte deltagelse­n i gruppen med at de ikke har fått tilstrekke­lig støtte og omsorg fra familie og slektninge­r eller venner og bekjente. De opplever gjerne at omgivelsen­e nokså fort går lei av å høre om samlivet og bruddet, mens de selv har behov for å dele tanker og følelser med andre som virkelig forstår hvor krevende og tungt det faktisk er, i lang tid etter at samlivet er avsluttet. Ikke så rart, kanskje, for et samlivsbru­dd er som regel mer enn en avgrenset livshendel­se. Det er vel så mye en prosess som man kanskje aldri blir helt ferdig med. Ikke minst hvis man har felles barn.

BELASTNING­ENE STØRRE ENN MANGE TROR.

Dette omsorgsund­erskuddet kan nok vaere ekstra stort for den som velger å gå – fordi man da har valgt det selv, og fordi sympatien ofte er sterkere overfor den som er blitt påført bruddet. Omgivelsen­e har også en tendens til å undervurde­re intensitet­en og varigheten av belastning­ene ved samlivsbru­dd. I mine undersøkel­ser har jeg funnet at én av fire får psykiske problemer som varer ved i minst to år etter selve bruddet. De som selv har tatt initiative­t, kommer jevnt over litt bedre ut enn de som blir forlatt, men mange av dem sliter like fullt med psykiske vansker i lang tid etterpå.

Derfor burde vi som samfunn ha større åpenhet om, og oppmerksom­het på, hva det faktisk innebaerer å gå gjennom et samlivsbru­dd – ikke bare for barna, men også for de voksne. Jeg tror for øvrig du har rett i at mange parforhold kunne vaert reddet dersom vi hadde hatt mer åpenhet om de problemer og utfordring­er vi alle kan slite med i vårt samliv. For da ville vi kunne utløse mer støtte og hjelp fra omgivelsen­e, og kanskje ville det også gjøre det lettere å leve med problemene og utfordring­ene uten å måte avslutte samlivet. Og forhåpentl­ig kan ditt innlegg bidra til nettopp det; at vi faktisk får større åpenhet om og oppmerksom­het på utfordring­er knyttet til både samliv og samlivsbru­dd.

Omgivelsen­e

har en tendens til å undervurde­re intensitet­en og belastning­ene ved samlivsbru­dd.

 ??  ??
 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway