Spagaten som skal gi smerte
Sunniva har siste skoledag, tante vil skryte på Facebook. Geir venter på legevakten, han vil klage på Twitter. Kine har morgenvakt i barnehagen, hun vil dele et koselig bilde på Instagram. Anders sitter på barnevernsinstitusjonen, han vil tekste med en kompis.
Hvis du måtte velge, hva er viktigst for deg? Retten til å uttrykke deg? Eller retten til å slippe å bli tatt bilde av eller frykte å bli postet?
Grensen mellom ytringsfrihet og personvern er krevende. Og noen tråkker den opp for deg og dine, akkurat nå.
Det regjeringsoppnevnte Åpenhetsutvalget skal utrede problemstillinger knyttet til ytringsfrihet, pressefrihet og personvern i forbindelse med fotografering, filming og reportasjer, og deling av slikt materiale fra helse- og omsorgstjenesten, barnevernet, barnehager og skoler. Utvalget skal til slutt komme med konkrete forslag til nye retningslinjer.
Pose og sekk: frihet og vern
Vi som bruker tjenestene vil ha i pose og sekk: frihet og vern. Problemet er bare at vernet innskrenker friheten, og friheten utfordrer vernet.
Lik og del er mer uforutsigbart enn et virus i spredning, og kan ha mer makt enn en politisk plattform. Formidlingsbehovet er galopperende, og mer bildebåren enn noensinne.
I hvilken grad skal det reguleres? Hvem skal fatte avgjørelsene? Hvem skal håndheve brudd?
Et sykehus, en barnehage eller en skole kan ha interesse av ikke å slippe ut ting som skader omdømmet. Samtidig skal de beskytte pasienter, barn og elever. Når vet vi hvem eller hva de verner?
Spagaten mellom daglig drift, ytringsfrihet og personvern skal gjøre vondt. Er avveiingen lett, er det enten en uviktig sak eller lite gjennomtenkte problemstillinger. Man kan i så tilfelle bare håpe alarmklokkene kimer høyt og skingrende.
Retningslinjer er sølv, holdninger er gull
Mediene har ikke lenger publisistisk monopol. Vi er alle mediekanaler. Plattformene endrer seg konstant. Har vi et problem? Hvor stort er problemet? Handler det om behov for regler eller holdninger? Det er helt riktig mye som kun hører hjemme i private dagbøker, personlige album eller i samtaler med profesjonelle.
Samtidig er bilde- og stemmestrømmen en drivkraft for å stille spørsmål, sette søkelys hvor ingen andre sikter, og utfordre det etablerte. Hvor mye kan vi innskrenke strømmen før lyset går?
Informasjon, kunnskap og debatt er en dugnad. Med respekt kan alle bidra med sitt, fra sitt ståsted. Så lenge lovreguleringer, som taushetsplikt, og etiske retningslinjer, som Vaer varsom-plakaten, men kanskje mest av alt, vanlig folkeskikk, benyttes. Retningslinjer er sølv, holdninger er gull.
Tre spørsmål til Åpenhetsutvalget
1. Plattformuavhengighet: Delesamfunnet er splittet, undergruppene flytende. Snapchat varer noen sekunder, en skjermdump en evighet. Kan utvalget utforme like kjøreregler for ulike fartøy?
2. Teknologiuavhengighet: Digital utvikling løper raskere enn retningslinjer trykkes. Hvordan vil utvalget sørge for å vaere relevante når det neste, og det neste, slippes i nettbutikkene?
3. Varslingsproblematikk: Utvalget skal ifølge mandatet ikke vurdere spørsmål knyttet til varsling om kritikkverdige forhold. Kan disse ytringene siles på forhånd?