Trine Eilertsen: Støre klarer ikke slukke brannen. Siste utvei er å la striden brenne ut.
Støre klarer ikke slukke brannen. Siste utvei er å la striden brenne ut.
Tanken har sikkert streifet Jonas Gahr Støre. Tanken om hvordan livet ville sett ut hvis alt hadde gått etter planen, hvis Arbeiderpartiet hadde sittet i regjering nå.
Da hadde ikke debatten om den mislykkede valgkampen kommet. Murringen i stortingsgruppen og misnøyen blant de ansatte i gruppen ville ikke kommet til overflaten. Folk var blitt spredt rundt i regjeringsapparatet, partiledelsen ville vaert statsråder, behovet for å rydde opp og finne syndebukker hadde vaert mindre. #metoo hadde kommet uansett, men ingen vet hvordan det hadde slått inn i et Ap i regjering.
Slik gikk det ikke. Valgnederlaget ble katalysatoren for en uro som har ulmet lenge. Den må ha vaert der da et idyllisk landsmøte samlet seg om et politisk program for få velgere trodde på. Den var der da Trond Giske og Hadia Tajik prøvde å dementere alle historiene om det dårlige forholdet mellom de to til Adresseavisen i april i fjor. «Vi i partiledelsen er et svaert sammensveiset firkløver», sa Trond Giske.
«Giske og jeg har et godt forhold», sa Hadia Tajik.
Saken var illustrert med et bilde av de to med barnevognen til Giskes datter, smilende og varme. Fasaden var fin. Under var det uro.
Gode venner, liksom
Rett før et valg vil ingen politiker åpne den boksen som heter «personstrid». Velgerne kan ikke fordra det. Den slags må gjøres unna i god tid før valg. Slik sett var timingen på #metoo god for Arbeiderpartiet. Det som måtte komme opp av konflikter og strid i kjølvannet av et historisk oppgjør med trakassering, burde vaere løst og bilagt i god tid før neste valg.
Slik går det ikke. Nå er det bare drøyt et år til kommunevalgkampen er godt i gang. De andre partiene har ikke merket #metoo på sin oppslutning. Arbeiderpartiets #metoo-oppgjør holder på å rive partiet i stykker. Ikke av egen kraft, men fordi det legges på toppen av de politiske problemene, den viktigste forklaringen på valgnederlaget.
I egen eller partiets tjeneste
De politiske problemene i Arbeiderpartiet forsterkes av diskusjonene om Trond Giske og partiledelsens håndtering av saken mot ham. Måtte det bli slik? Tja, kanskje var det uunngåelig. Men Arbeiderpartiet består av mennesker, og mennesker har valg. Trond Giske kunne vaert tydelig om at han ikke kommer på sommerfesten i partiet, men har valgt å la det vaere. Hadia Tajik kunne valgt å la vaere å dele sin vurdering av to av varslene med offentligheten før partiet hadde behandlet dem, men hun valgte å gjøre det. De kan velge å lekke fra interne møter, eller de kan velge å la det vaere. Bare for å nevne noe.
Alle disse valgene forlenger og fordyper striden i partiet.
Hver og en av aktørene har sine gode grunner for å handle som de gjør. De vil ganske sikkert si at de gjør valg i partiets tjeneste, ikke sin egen. Partiet trenger en opprydning, vi må gjøre det nå, uansett hvor vondt det gjør, er den ene siden av dette.
Partiet trenger prosesser som bevarer tilliten, som ikke etterlater noen tvil om motiver og drivkrefter når en markant nestleder må gå, er den andre siden av det.
Må striden brenne ut?
Begge sider har støttespillere, ingen av sidene er fornøyde med partiledelsens håndtering. Og kanskje er det slik som enkelte sentrale partifolk sier nå: Striden må bare brenne ut, med alt det fører med seg av ofre på veien. Den stikker for dypt, den er for bitter.
Ingen klarer å stoppe den. Heller ikke han som står i midten, partileder Jonas Gahr Støre, hvis store utfordring er å bygge parti og politikk frem til kommunevalget 2019.
Det burde vaert tegn til resultater nå, til bevegelser på målingene, spor av at velgerne ser et Arbeiderparti som kan stå frem som et alternativ.
Det skjer ikke.
Det ligger en trøst i at mange velgere setter seg på gjerdet, men der bør de ikke sitte for lenge. Da faller de gjerne ned på den andre siden, hos SV, eller til og med hos Rødt, viser NRKs siste måling. De to får like mye oppmerksomhet om det de gjør i Stortinget som det største opposisjonspartiet. Støre lot til og med Rødt få gleden av å velte Sylvi Listhaug.
Kan håpe på krise
En regjeringskrise er det eneste som virkelig kan endre den destruktive dynamikken i Arbeiderpartiet på kort sikt. Da må partiet flytte oppmerksomheten fra innsiden til utsiden, tårene må tørkes, landet må styres. Men det er ikke baerekraftig å fundere fremtiden på at andre gjør store feil.
De som skal gjøre de politiske avklaringene, vet at personstrid, mistenksomhet og tillitsbrist står i veien for hovedjobben, for de nødvendige, politiske debattene. Inntil videre fortsetter Arbeiderpartiet å vakle inn mot valget i 2019, i en krise som er 100 prosent menneskeskapt.
Og valgt.