«Actionscenene holder koken»
For øvrig er Jurassic World: Fallen Kingdom gjentagelsens usubtile kunst, mener filmanmelder Erlend Loe.
Jurassic World: Fallen Kingdom
Regi: J.A. Bayona.
Med: Chris Pratt, Bryce Dallas Howard, Rafe Spall, Justice Smith, Daniella Pineda, James Cromwell, Toby Jones, Jeff Goldblum. USA. Action.
Aldersgrense 12 år Antallet dinosaurer pr. kvadratcentimeter kinolerret øker år for år Det er vanskelig å stoppe mens leken er god. Nesten ingen gjør det. Spesielt ikke når store penger er involvert.
I farten kommer jeg på Bill Watterson, skaperen av Tommy & Tigern. Han lagde en av verdens smarteste avis-striper og kunne ha fortsatt i årevis, men syntes det var for mye mas og ga seg på topp.
Det samme gjorde skaperne av TV-serien Flight of the Conchords. De lagde to sesonger av en uvanlig intelligent serie som senere har inspirert mengder av gode folk (Ylvis-brødrene for eksempel, kan man mistenke), men nektet å fortsette. Jeg husker også rykter om at den britisk-jamaicanske poeten og musikeren Linton Kwesi Johnson en gang på 80-tallet la konsertlivet på hyllen for å vie seg til sosialarbeid i Brixton.
Menneskets beste venn
Men stort sett kjører folk på så lenge det går. Og dinosaurfilmserien som Spielberg startet med Jurassic Park (1993), er intet unntak. Antagelig tenker rettighetshaverne at Michael Crichtons ideer kan gjenbrukes lenge ennå. Det er ikke det at det slutter å fungere, men i kraft av å vaere kopier av seg selv blir filmene naturlig nok mindre duggfriske etter hvert. Dinosaurene har i løpet av de siste tyve årene tatt over hestens rolle som menneskets beste venn. I hvert fall på film. Folk (fortsatt på film) gråter når de første gang ser en dinosaur, og det smerter dem at dyrene lider på grunn av andre menneskers grådighet og dårskap.
Jurassic World: Fallen Kingdom resirkulerer alle de kjente ideene. I bunnen ligger i og for seg fortsatt tanker som bioteknologinemnda og andre som interesserer seg for etikk, vil finne fascinerende. Er det riktig å klone levende vesener? Hva slags rettigheter har i så fall disse vesenene? Gjør det noen forskjell at de er livsfarlige?
Som vanlig kjemper de gode for dyrenes rettigheter, og overlever. De grådige tenker bare på hvordan dyrene kan bli til dollar, og blir spist. Dette mønsteret er ufeilbarlig. Jeg ser for meg at man laerer disse prinsippene i første time på manuslinjen på dinosaurfilmskolen.
Rumpeklippingens regler
En annen ting som er viktig, er å ha en kvinnelig hovedrolle som i tillegg til et blødende hjerte har pupper og rumpe. Klipperne av Hollywoods sommer-blockbustere har finslepet rumpe-klipp-teknikken gjennom mange tiår. Derfor klippes Claires (Bryce Dallas Howard) kropp diskret i starten, og deretter stadig mer suggererende. Her er ingen tilfeldigheter i spill.
Skrekkeffekter handler, hvis jeg husker de Freud-inspirerte filmteoretikerne korrekt, tross alt dypest sett om begjaer, at man både vil og ikke vil, er tiltrukket og frastøtt på samme tid.
Klimaks blir dermed når Howards lår endelig punkteres av en dinosaurklo, og vi får et glimt inn i henne.
Som i den første Jurassic Worldfilmen spiller Chris Pratt den mannlige helten. Han har, som seg hør og bør, en naer relasjon til en av dinosaurene og er dessuten uredd, kjekk og tiltrekkende likegyldig til Claire. Et rikt barn finnes også. Og en bestefar i rullestol som er en blanding av snill og slem. De aller mest skruppelløse er naturlig nok pengefolk fra Russland og dalstrøkene innafor der igjen.
Lite er med andre ord nytt under solen. Men actionsekvensene holder koken. Vi får de vanlige utropene (Run!), og antallet dinosaurer pr. kvadratcentimeter kinolerret øker år for år. Vi får så å si stadig mer dinosaurer for pengene. Det er litt som boligprisene i Oslo. De skal fortsatt oppover. Så kan man gå og lure på hva som skjer når boblen sprekker.
Hva slags filmer får vi da?