Derfor er Barcode passé før det er fullført
Erling Dokk Holm ber meg i Aftenposten 5. juni utdype min kritikk av selve arkitekturen til Barcode. Det gjør jeg gjerne, for Holms forsvar for Barcode-byggene tyder ikke på at han har fått tak i essensen i min artikkel. Men la meg starte med en omgående bevegelse.
I slutten av mai var det diplomgjennomgang på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). Studentene hadde formet bygninger på ulike tomter i Oslo sentrum. Svarene varierte, men alle forsøkte å skape byggverk som harmonerte med omgivelsene. Det var bygninger som skulle vaere «varige».
Hovedsensor var britiske Peter St John, en av de to partnerne i arkitektfirmaet Caruso St John. Dette er i dag et av verdens mest anerkjente arkitektkontorer. Hva de står for, kan man finne ved å gå på nettet og for eksempel oppleve et intervju med Adam Caruso på det danske kunstsenteret Louisiana, hvor han kritiserer bygninger som anstrenger seg for å skille seg ut, slik at, må man tro, så snart byggherren blir lei dem, må han rive dem. Arkitektur blir et moteprodukt, og det som er en del av moten, vil gå «out of fashion». Og han føyer til: «And to me, that’s the opposite of architecture.»
Det som slår en, når man går videre og hører den totimers forelesningen som Adam Caruso og Peter St John holdt på Columbia University i New York, er deres kulturelle tyngde og hvor vel bevandret de to er i arkitekturhistorien. De referer til nordisk og britisk arkitektur på 1950og 60-tallet, men også til antikken. De mener at prins Charles kan ha rett i sin kritikk av mye av samtidsarkitekturen, men at hans forsøk på å sette parentes rundt den modernistiske arkitekturen, er helt galt. Caruso St John tegner slett ikke klassisistiske bygninger, men deres bygninger har materialtyngde og viser en sterk innlevelse i det stedet hvor bygningen skal stå.
Jeg spurte Peter St John hva han synes om Barcode, og han svarte at han var forbauset over at en så rik nasjon som Norge kunne bygge noe så vulgaert.
Erling Dokk Holm mener at Barcode representerer fremtiden. De samtalene jeg har hatt med studenter på AHO, tyder på at han tar feil. Der er det lite begeistring å finne for karnevalet i Bjørvika. Og all erfaring tilsier at det er studentene som først forstår hvilken vei arkitekturen beveger seg. Derfor er Barcode passé før det er fullført.
Når Holm skal rose et av Barcode-byggene, fremhever han at det «vitterlig er en ekstrem kontrast» til nabobygget. Hvis det er målestokken, så vil enda mer ekstrem kontrast vaere enda bedre. Hvor ekstremt kan det bli, mon tro? Jo høyere man skriker, desto bedre er det? Er det ikke forskjell på støy og musikk?
Til sist. Det poenget i min artikkel som Holm unngår, er det følgende: Dette er ikke fellesskapets symbolbygg. Dette er kommers, bare noen kontorer og boliger. Hvor mye oppmerksomhet skal de kreve fra byens befolkning? Jeg forstår at det er viktig for en utleier å kunne tilby et «unikt» utleieobjekt. Men for oss andre er det fullstendig uinteressant. Og som bilde på hvor vårt samfunn befinner seg, er det ganske foruroligende.