Grumset bak fasaden i Oslo-skolen
Hvorfor skal jeg oppfordre mine elever til å ytre seg i det offentlige rom når deltagerne i vårens skoledebatt er blitt møtt med hets, offentlig uthenging og latterliggjøring?
Denne våren har det vaert en svaert opphetet debatt om ytringsfrihet for ansatte i Oslo-skolen. Enkeltsaker («Malkenes-saken») har for mange vaert beviset på at laerere som ytrer seg kritisk, blir «straffet». Samtidig har enkelte røster i debatten vist at det er noen «sannheter» som er de eneste rette å støtte, deriblant mangel på ytringsfrihet i Oslo-skolen, og at det hersker en fryktkultur.
Jeg har problemer med stilltiende å se på at viktige debattspørsmål nå ser ut til å ende i en konkurranse om hvem som skriker høyest. Er dette måten å sørge for en god ytringskultur i norsk arbeidsliv?
Krevende og usaklig debatt
Som norsklektor er min kanskje viktigste jobb å laere elevene hvordan de skal ytre seg saklig, og hvordan de skal tolke andres ytringer. Flere av mine elever skriver godt og får meningene sine på trykk på Si ;D i Aftenposten. Jeg oppfordrer elevene til å sende inn tekster til skrivekonkurranser og ulike debattfora, men etter denne våren er jeg mer usikker på om dette er noe jeg bør fortsette med.
Hvorfor skal jeg oppfordre elever til å ytre seg i det offentlige rom når en rekke av deltagerne i vårens store skoledebatt i så stor grad er blitt møtt med hets, offentlig uthenging og latterliggjøring?
Det har aldri vaert så enkelt å ytre seg som nå. Med tilgang til utallige aviser, nettsider, kommentarfelt og Facebookgrupper er det ikke lenger noe problem å finne et sted for ytring. Men bortfallet av redaksjonelle begrensninger på mange av disse stedene har gjort det krevende å holde debatten saklig.
Lukket gruppe med åpen uthenging
På Facebook er det en lukket gruppe med nesten 5000 medlemmer med navnet «Livet bak fasaden i Oslo-skolen». Mange i gruppen oppgir å vaere laerere, eller tidligere laerere, i skolen, og hver dag legges det ut innlegg som omhandler temaene nevnt over. Dialogen er i stor grad preget av misnøye, grov hets, mobbing og hatefulle ytringer mot ansatte i Utdanningsetaten, rektorer eller andre som ikke har uttalt seg i tråd med det mange her mener er det eneste rette.
Medlemmer i denne gruppen bør vite at i forholdet mellom elev og laerer eller mellom en ansatt laerer og skoleledelse, er det strenge krav til taushetsplikt i møte med offentligheten og mediene. Slik er det i alle deler av norsk arbeidsliv. Ikke minst av hensyn til de ansatte og elevene ønsker vi ikke at personlige og interne forhold skal henges ut til allmenn beskuelse!
Det er overhengende sannsynlig at en rekke av skolesakene som diskuteres i mediene, har flere sider enn dem som publiseres åpent for alle lesere. Dette burde godt utdannede laerere, som mange i denne gruppen er, forstå.
Krenkelsesparagrafen er lite heldig
Etter snart fem år som lektor i Oslo er jeg ikke redd for at dette innlegget vil skape problemer for meg hos skolens rektor. Vi skal kunne kritisere politiske avgjørelser knyttet til inntakssystem, finansieringsmodell og innføringen av opplaeringslovens §9A-5 uten frykt for negative reaksjoner ovenfra. Det er et paradoks at jeg som lektor gis myndighet til å oppdra elever til å bli samfunnsborgere med evne til refleksjon og toleranse, samtidig som jeg skal vaere redd for at noen i mitt klasserom vil føle seg «krenket».
Kanskje vil en elev føle seg krenket når jeg gjentatte ganger ber om at mobiler legges vekk slik at det blir enklere å følge med i timen? Kanskje vil eleven velge å slutte på skolen midt i året som følge av dette og dermed føre til at skolen mister en del av den økonomiske støtten? Dette er viktige debatter å ta, men det må vi klare uten å hetse hverandre underveis.
I klasserommet er tonen ofte god, laeringen går fremover, og humoren sitter løst. Andre timer er situasjonen en annen. Den mye omtalte paragrafen er derfor lite heldig for dynamikken i klasserom over hele Norge. På tross av dette er jeg likevel ikke i tvil om at jeg har verdens beste jobb! Det betyr ikke at vi som jobber i skolen, ikke fortjener høyere lønn, større grad av tillit og mer anerkjennelse. Dette kan jeg kan godt rope høyt til rektor, utdanningsdirektøren og skolebyråden! Så hvordan kan noen hevde at jeg som lektor i Oslo-skolen knebles hver eneste dag?