Hvor ble det av det ansvarlige Arbeiderpartiet?

Hvor ble de av, de ansvarlige, teknokratiske, eurofile? spurte Klassekampen i en lang artikkel om Arbeiderpartiet lørdag. Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet flere ganger gjennom den siste stortingssesjonen.

Hadia Tajik forsøkte søndag i Aftenposten å oppsummere det politiske halvåret. Hun peker på at det nye Stortinget i noen tilfeller har medført endringer i politikken. Det er riktig, selv om KrF i tre fjerdedeler av sakene har stemt sammen med Høyre.

Diltet etter ytterste venstreside

Det kan imidlertid virke som om Ap er mer opptatt av å få et flertall enn hva de får et flertall for. Denne våren har vi opplevd at Ap i økende grad har diltet etter partiene på ytterste venstreside. Årsaken er trolig at Ap vil tette lekkasjen til SV og Rødt – som opplever fremgang.

Sigurd Grytten i ZYNK skrev godt om dette i Klassekampen. Etter hvert som vi i Høyre har moderert våre standpunkter til private i velferden, i skattepolitikken og i arbeids- og sosialpolitikken, er en konsekvens av dette at Ap flytter sine standpunkter mot venstre.

Tajik løfter frem innleie som et eksempel på gjennomslag, og den saken illustrerer situasjonen godt. Der kom Regjeringen med et innstramningsforslag som tar hensyn til problemene i bygg- og anleggsbransjen.

Forslaget var et resultat av en lang prosess og grundig høring hvor departementet hadde lyttet til alle partene i trepartssamarbeidet. Ap kunne imidlertid ikke leve med at Høyre var offensive i kampen mot arbeidslivskriminalitet og valgte følgelig å gå ytterligere til venstre med et forslag som ikke var grundig utredet. De neglisjerte protestene fra NHO og Spekter, som advarte mot tap av arbeidsplasser og byråkratisering.

Et annet eksempel på venstredreiningen vi ser er den ideologiske kampen Ap kjører mot private aktører i velferden. Både innen barnehage og barnevern har Ap denne våren gått inn for forslag som under Stoltenberg ville vaert utenkelige.

Det Norge er tjent med

Norge er ikke tjent med et Ap som vil inngå faerre forlik, som forsøker å instruere Regjeringen i pengepolitikken, eller som vil slutte med internasjonalt kvotesamarbeid i klimapolitikken. Norge er snarere tjent med at de store partiene tar ansvar for å gi konstruktive svar på de store utfordringene i vår tid.