Børli og Lukashaugen er et vinnerteam
8. desember er det 100 år siden han ble født, og Vi eier skogene er et bestillingsverk. Ofte får en dikter en merkelapp som definerer poetens virke. Hans Børli ble kalt skogens dikter, men som ellers i livet er han så mye mer. Dette får visesangeren frem gjennom disse ti diktene ledsaget av nyskrevet tonefølge.
Dette er Lukashaugens andre Børli-album. Børli var skogsarbeider, diktet mye om skogens sang, men skrev også om ensomhet, maktesløshet, angst, tro, tvil og død. Albumet åpner vakkert med «Skogsmorgen» og tekstlinjen «Jeg hører mitt blodige hjerte slå djupt under tele og frosne strå».
Melodiens stampende rytme kler ordenes enkle, nøkterne budskap. En nydelig refleksjon om aleneskapet. «Vi eier skogene» er en kjaerlighetserklaering til skogens storhet, uansett hvem som måtte ha eiendomsretten.
Selv om Børli var stedbunden, diktet han seg både inn i og ut av skogens favn. Albumets røde tråd er selvsagt skogsorientert, men hans kanskje mest kjente dikt, «Louis Armstrong», viser en dikter av sin tid. Dette er albumets mest utradisjonelle stykke med sin dramatiske klangbunn. Her viser artisten kontrastene i dikterskapet gjennom sitt musikalske grep. Disse visene er trygd forankret i Børlis nyanserike jordsmonn.
Lydbildet, arrangementene og instrumenteringen er berikende nyansert. Nevnes må også visesangerens krystallklare avlevering. Det er med på å tydeliggjøre hver sangs spesielle egenkraft.
Dikterisk nysgjerrighet
Et fint trekk ved mange av dagens artister er deres nysgjerrighet og vilje til å gå inn i den store dikteriske arven vi har i Norge. Sette musikk til dikt som ofte har levd sitt liv i litteraturens verden på papir. Tolke dem i sitt bilde og gi dem nytt, utvidet liv. Det er med på å berike oss alle.
Dette har tidligere blant annet kommet en dikter som Olav H. Hauge til gode, for å nevne bare én av mange.