Parkeringskonkurranse?
«Jeg glemte å trekke billett for gratis kundeparkering», sa jeg til kassadamen og holdt frem den gule boten. «Men jeg hadde kun et kort aerend og var borte fra bilen i fire minutter.» «De sitter i egen bil her ute og følger med», sa en mann i køen. «Glemmer en å trekke lapp, skynder de seg å skrive bot.»
Parkeringsplassen var liten og avgiftsbelagt døgnet rundt. Stemmer det han i køen sa, beslaglegger den to-tre årsverk for å skrive ut bøter basert på små forglemmelser hos et lavt antall bilister.
«Å gi provisjonslønn til parkeringsvakter kan føre til overivrig bøtelegging som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsom», står det i en amerikansk laerebok i økonomi som bruker Oslo-parkeringen som eksempel på at incentivlønn ikke alltid er egnet.
Der det offentlige ifølge EUs overvåkingsorgan for EØS-avtalen, ESA, driver «butikk», vil ESA ha konkurransenøytralitet og like vilkår dersom både private og offentlige aktører driver lik virksomhet. Det offentlige skal i så fall utforme driften etter mønster av det private. ESA mener dette vil føre til en forbedring og nevner parkering som et felt som trenger «like vilkår» for konkurranse. Mon det var så enkelt.
Noen politikere tror det samme, og en håndfull store firmaer er gitt tillatelse til å drive parkeringstjenester der det er knappest med plass. Tidvis kommer det medieoppslag om svaert god avkastning i private parkeringsselskaper, selv om parkering er enkel, lavteknologisk og lite kunnskapskrevende virksomhet. For en kyndig økonom bør alarmen gå allerede her.
Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet
Hvordan kan en skape konkurranse for parkeringstjenester? En P-plass kan leies ut til bare en om gangen, og den har tre viktige egenskaper til felles med boligmarkedet: beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Som boliger utnytter Pplasser kvadratmeter land i sentrale strøk. Det er en naturressurs som foreligger i begrenset mengde der Gud har produsert uten å ta betalt. Økonomene kaller det grunnrente. Det er en superprofitt.
Fri konkurranse i et marked med grunnrente blir aldri bra. I og med at Gud produserer gratis, føler folk gjerne – og med en viss filosofisk rett – at naturressurser er felleseiendom. Naeringsvirksomhet basert på naturressurser bør reguleres kyndig for å unngå overutnyttelse av ressursen eller skjevdeling av superprofitten.
Teoretisk kan private gjerne drifte parkering, forutsatt at det offentlige lykkes i å auksjonere bort lisensene effektivt og inndra all superprofitt etter fornuftig kontraktsutforming. De private må ikke kunne samarbeide i det skjulte ved å by lavt eller dele kaken mellom seg.
Visse resultatregnskaper viser at kommuner ikke har lykkes helt i dette.
Alternativt kan kommunene drifte parkeringen, inndra grunnrenten og bruke den til å finansiere felles- og velferdsgoder. Det kan bli samfunnsøkonomisk lønnsomt.
ESA jobber under en juridisk definisjon av økonomisk aktivitet som økonomer finner vanskelig å forstå. Det burde ikke juristene si seg fornøyd med. Det bør vaere samsvar mellom økonomisk regulering og økonomisk virkelighet.