Ambisiøs og haltende
Filmskaperne makter ikke å løfte denne fabelen.
I en av Joern Utkilens mange uvanlige tablåer kommer en av rollefigurene over et skilt ute i skogen der det står «Klarsynthet her – forsvinn». Da han velger å oppsøke kvinnen bak dette kryptiske skiltet, blir han utskjelt fordi hun ikke tror han vil sette pris på suppen hun vil servere ham.
Den eksotiske suppen Utkilen har kokt opp for oss er heller ikke til å bli klok på. Og det behøver ikke å vaere noe negativt. Det virker på meg som om han i likhet med denne kvinnen for lengst har gitt opp å tilfredsstille sine gjester. De er blitt vant til lett fordøyelig mat, i dette tilfellet frossen pizza.
Resultatet er en film som, til tross for slående bilder og djerve intensjoner, aldri kommer oss
i møte med en helhetlig visjon.
Trashy fabel
For det er ikke småtteri filmskaper Utkilen her har gått i gang med, og all aere til ham for det. Distributøren har omtalt den som en komisk eventyr-western med politiske undertoner og et satirisk blikk på tiden vi lever i. Om det er et Norge i miniatyr vi møter, er likevel ikke så enkelt å få øye på. Det minner mer om en trashy fabel med lånte trekk fra spaghettiwestern og en avantgardistisk installasjonsfilm, der et lite stykke vestland er forvandlet til en ørkenby. Her er innbyggerne blitt så mette at de ikke orker å jobbe mer. En dag rir en fremmed (Kristoffer Joner) inn i deres campingvognlandsby på en liten moped (her kjører alle små mopeder). Han skaper usikkerhet og frykt. Han gjenåpner «gruven» og setter innbyggerne opp mot hverandre, og snart bryter kaos ut.
Destruktive impulser
Det er en slags helvetesvisjon av et sivilisatorisk sammenbrudd Utkilen her forsøker å skildre med svaert uortodokse virkemidler, og det er ikke lett å henge med.
Skuespillerne er ofte uttrykksløse når de avsier replikkene, og du kan glemme å lete etter motivasjon hos rollefigurene. De er drevet av noen uutgrunnelige destruktive impulser vi bare må akseptere. Det hele er som en barnehage som er kommet helt ut av kontroll. Eller kanskje slik filmsettet på Werner Herzogs Også dverger gjør det i det små – en mulig referanse for Utkilen – ville fortonet seg uten kontroll?
Parodiske westernklaer
Alle går kledd i parodiske westernklaer som ser ut som de kommer fra restlageret til Arnie «Skiffle Joe» eller en postordrekatalog med tema «western-barnebursdag». Dette er selvsagt helt bevisst fra filmskapernes side, og inngår i det solide forarbeidet Utkilen og produksjonsdesigneren har lagt ned for å skape de saeregne omgivelsene.
Men jeg satt hele tiden og ventet på at fortellingen skulle begynne, at disse statiske og absurde «westernbildene,» som kunne fungert i en gallerifilm på 30 minutter, skulle tilføres dramatisk nerve og komme til liv i langformatet.
Rollefigurene ler av oss
Men det skjer altfor sjelden. Det er riktignok en viss utvikling i historien som berører enkeltindividets forhold til et fellesskap som går i oppløsning, men det er vanskelig å engasjere seg i et lokalsamfunn du ikke forstår eller gir deg noen koder å dechiffrere.
Filmen er annonsert som en komedie, men til tross for mange rare hatter og stumme ansikter, var det lite for meg å le av, selv om jeg i starten lot meg muntre opp av Joner som svartkledd ensom rytter og kunne humre over Utkilens beundringsverdige vilje til å gå på tvers av all annen norsk film.
Kanskje er det Utkilen som ler av oss. I hvert fall følte jeg meg passe dum i scenen der en gris sluker en håndgranat og blir blåst i filler – og rollefigurene blir sittende og se på oss, kinopublikumet, mens de ler seg skakke.
Der har du din «dramatiske nerve», er det som filmskaperen sier til meg, kritikeren, fordi jeg er så dum og maser om at noe må skje, liksom, slik vi har gjort helt siden avantgardistene begynte å utfordre oss ved starten av forrige århundre.