Forsvarspolitikk utenom bøygen

Det er alminnelig kjent her i Norge at to pluss to er fire. Men dette legges ikke til grunn i Stortingets forsvarsdebatter. Man snakker utenom bøygen, trygge på at kostnadene for F-35 kampfly, Poseidon maritime fly og områdeluftvern ikke slår fullt inn før ca. i 2025. Dermed kommer heller ikke knappestøperen før det.

Det er kanskje tillatt å minne om at jeg har dokumentert, med referanse til høring i Kongressen 7. mars, at USAs flyvåpen hevder at i drift koster F-35 50.000 dollar pr. flytime, forhåpentlig synkende til 35.000 dollar. Norge tror på 110.000 kroner. Vi vurderte ikke rimeligere og mer fleksible alternativer til Poseidon. Områdeluftvern vil koste minst 25 milliarder.

For landforsvaret har ingen hittil gått for en stor nok struktur. Og hvor beskjedne ambisjonene er hos regjering så vel som opposisjon, vi får uansett ikke råd, selv med mest optimistisk forventede budsjetter.

Det er ikke kampfly, men nye ubåter som bør regnes som vårt mest strategiske våpen. Vi valgte ikke nyeste teknologi, og innenfor budsjettprognosene ble det bare plass til fire fartøyer. Behovet er minst seks, men rundt 2025 vil vi måtte kutte til tre.

Vi kan bare redde et balansert forsvar ved å kutte antall F-35 med 12–24 fly, antall Poseidon til tre og gå for et spredningskonsept som kan redusere behovet for luftvern. Regjering og storting viker unna, og ikke en eneste lederskribent eller kommentator i norsk presse har hittil beskrevet situasjonen som den er. Der står vi, i det tåkete grå.